Da Peter Molyneux og Bullfrog lanserte dataspillet Populous i 1989 fant de opp en helt ny sjanger kalt gudespill – spill der spilleren er en mektig person som kan manipulere landskap og omgivelser og påvirke livet til menneskene som bor der. Med From Dust forsøker spillskaper Eric Chahi å vende tilbake til røttene i gudespillsjangeren.

Goldt og uvennlig

Det er en gold og kald verden vi får presentert i From Dust. Forblåste klipper stikker opp av et frådende hav. Stein og sand er de eneste tegnene på fast land, og i dette ugjestmilde landskapet skal stammen vår forsøke å overleve. Stammens medlemmer rusler rundt i bastskjørt og bar overkropp, og bortsett fra at de har noen absurde firkantede masker i fjeset sitt ser de ut som en hvilken som helst primitiv stamme sakset rett fra National Geographic.

Jeg er stammens gud, og blir tilbedt via totemer og andre hellige symboler. Min første jobb blir å lede stammen min til en totem, slik at de kan bygge seg en landsby. For å komme hit må de krysse et stred, og jeg setter straks i gang med å samle sammen sand for å bygge en bro for mine tilbedere. Ved å trykke på den ene skulderknappen kan jeg enkelt samle opp det som er under ikonet mitt, og ved å trykke på den andre skulderknappen kan jeg slippe det jeg holder. Jeg soper opp sand og slipper det over stredet, og snart løper mine små tilbedere over min hjemmelagde bro mens bølgene forsøker å rive ned sandhaugene.

De kommer til totemen og begynner å danse,og snart spretter det opp små hus på stylter og plametrær. Plutselig blir det golde og uvennlige landskapet mer vennlig, med grønt gress og svaiende palmer. Likevel føles det som en liten oase i en diger storm, overalt rundt landsbyen slår digre bølger mot steinvegger og strender, og selv om spillet forteller meg at jeg ved å spre enda mer palmer og gress kan tiltrekke dyr til området, ligger det en følelse av fare over spillet hele tiden.

Nådeløs natur

På neste nivå må jeg bygge flere byer, og også sende en innfødt opp i fjellene for å lære seg en besvergelse han kan bruke for å stoppe en flodbølge som er på vei. Det er et nervepirrende kappløp mot tiden, idet jeg fjerner en innsjø og bygger sandbroer for han på vei opp fjellsiden. Min venn får stopped flodbølgen i siste sekund, som Moses delte Sivsjøen klarte mine tilbedere med sterk nok tro å skjerme landsbyen sin med en usynlig vegg.

Igjen er det denne følelsen av fare som preger spillet. Det minner meg litt om filmen Grizzly Man, der Werner Herzog har satt sammen videoopptakene til den lettere forstyrrede naturvernaktivisten Timothy Treadwell som ender opp med å bli spist av en bjørn. I Grizzly Man snakker Treadwell om naturen som varm og inkluderende, og bjørnen er hans sjelefrende. Samtidig er Herzog hans motsetning, og beksriver naturen som kald og nådeløs, en farlig elsker.

Og slik er naturen i From Dust. De vakre landskapene er golde og farlige. Her er ingen fagre Tolkien-sletter eller nasjonalromantiske landskapsmalerier, naturen i From Dust er ikke interessert i menneskene som skal bosette seg der, og tar ikke hensyn til noe.

Min halvtime med From Dust gir meg mersmak. Selv om omtrent alt jeg gjør i spillet er å løfte opp vann eller sand eller lava og slippe det et annet sted, er det noe med den lille stammens kamp mot elementene som engasjerer meg. Den nedstrippede presentasjonen, det rike lydbildet som for det meste består av spartane lydeffekter og det golde og ugjestmilde landskapet som ber om å bli temmet av mine gudekrefter tiltrekker meg. Sammenligningene med Populous er urettferdige, From Dust ser ut til å bli et spill med en helt egen identitet; en naturopplevelse av de sjeldne.

Se flere bilder fra From Dust på neste side!

From Dust utvikles og utgis av Ubisoft. Spillet lanseres på Xbox 360 27. juli via Xbox Live Arcade, og kommer senere på Playstation.