Det kan ofte være langt mellom gode japanske rollespill, men når det endelig kommer et, varer det gjerne lenge. Vårens store JRPG-begivenhet er ikke per definisjon en nyhet, men Xenoblade Chronicles på Wii var i første omgang uhyre sjeldent å få tak i, så en relansering på 3DS er definitivt en gledelig nyhet for de av oss som ikke fikk tak i det da det var splitter nytt.

Spillet byr på en verden hvor menneskeheten, eller Homs som de blir kalt i spillet, lever på kroppen til en forsteinet kjempe, og er i konstant krig med en robotrase kjent som Mechons. Vi møter, som så altfor ofte, en unggutt som er utvalgt til å redde verden. Denne gangen heter denne unggutten Shulk, og selv om det er en godt brukt fortelling, blir man fort glad i både Shulk og vennene hans. Kanskje er det den unike verdenen som gjør at den velkjente historien om godt versus ondt føles såpass frisk likevel. Når man tidlig på reisen kommer fram til kjempens lår, som er ei diger, åpen slette, forstår man hvor enormt åpen verden er, og hvor lang reisen kommer til å være. De storslagne orkestrerte stykkene er med på å tydelig tegne proporsjonene og det er ikke på noen måte snakk om noe småskala.

Som du sikkert har skjønt fra både forrige avsnitt og tittelen på anmeldelsen, så er dette et stort spill. Så stort at jeg så meg nødt til å bruke stor font, faktisk. Jeg håper ikke jeg skremte deg, kjære leser, men jeg følte det var nødvendig for å gi deg et visuelt inntrykk av hvor mye tid dette spillet faktisk kan kreve. Om du går rett på historien vil den alene ta kanskje 100 timer å komme seg gjennom. Enkelte hevder at å gjøre alt en kan gjøre av oppdrag i spillet kan sluke over 200 timer.

Selv bestemte jeg meg tidlig for å prøve å holde meg på en gylden middelvei: jeg ville gjøre litt sideoppdrag, men fokusere på historien. Dessverre var dette vanskeligere enn antatt, ettersom sideoppdragene stadig førte meg vekk fra stien historien prøvde å lede meg gjennom.

Jeg håper derfor at du kan vise litt forståelse for hvorfor anmeldelsen er publisert såpass lenge etter spillets slippdato. Ja, jeg er treig, men etter å ha tilbragt såpass mye tid med de rappkjeftede heltene i spillet kan jeg forsikre deg om at det er noen fordømt gode timer å sløse bort. I en nesten MMORPG-aktig pacing er det hele tiden noe å gjøre. Neste mål i et eller annet oppdrag er alltid veldig nært og veldig overkommelig. Samtidig får du et inntrykk av at du har langt igjen å gå når du ser enorme fiender i altfor høye leveler trone over slettene du ellers traver gjennom. 

Likevel kan dette også være noe ødeleggende for pacingen. Gjør du for få sideoppdrag blir du for svak til å klare deg i historiedelen, og det kan være kjipt å måtte gå tilbake i sine egne fotspor for å gjøre mer uvesentlige og verdslige oppdrag når verdens ende virker så nært. Om du derimot er mer som meg og tar alle sideoppdragene, blir du altfor sterk i forhold til fiendene i historieoppdragene, og ofte har du brukt så mye tid på andre ting at du ikke helt husker hva motivasjonen for å fortsette skal være. Å finne en balanse mellom sideoppgaver og å fortsette i historien blir fort vanskelig.

Det er ikke bare tempoet i spillet som minner om en MMO, også kampsystemet er som hentet ut fra en annen underkategori av rollespillsjangeren. I motsetning til klassiske JRPGer som benytter seg av rundebaserte system, bruker Xenoblade et sanntidssystem hvor man velger angrep fra en HUD, mens det er en viss avkjølingstid på hvert angrep. Det blir dermed viktig å effektivisere angrepene og få til rekkefølger av angrepstyper som fungerer i god kombinasjon.

Alle angrep er med på å bygge opp til et spesialangrep, noe som også er med på å tilføye en viss dybde til systemet. I tillegg til dette kan Shulk forutse når et kritisk angrep vil slå ut en av lagkameratene, og man kan da advare en av de andre karakterene for å bestemme hvilket trekk de skal gjøre for å avverge situasjonen. På denne måten blir det viktig å ikke bare kjenne trekkene til den karakteren man spiller som, men også til alle de andre karakterene.

Dette gjør at man ender opp med å spille en del som de andre spillerne på laget, og man får derfor både god variasjon og godt kjennskap til alle de andre karakterene. Når man sloss er dynamikken mellom karakterene veldig tydelig, og de roper konstant til hverandre i samsvar med hvordan laget ligger an i kampen. Til å begynne med er dette stilig, og man føler seg tettere knyttet til karakterene, men man når et punkt, jeg tror det er når man har hørt Shulks bestekamerat Reyn rope «What a bunch of jokers!!» til en død kanin for 104. gang, hvor man rett og slett har fått nok av denne dynamikken, og man innser at, nei, denne dynamikken skaper ikke unike samtaler. Det er bare ei unnskyldning for å spy ut de samme replikkene om og om igjen. 

Ikke hjelper det særlig at stemmeskuespillet i seg selv ikke er særlig bra. Jeg synes det er veldig kult at de har valgt å bruke hundre forskjellige regionale britiske aksenter, i stedet for å leie inn de samme amerikanske stemmene som er gjengangere i spillindustrien. Samtidig kan jeg dog ikke med hånda på hjertet si at de har fått tak i talentfulle skuespillere. Etter at Shulk dukket opp i Smash Bros. har det noe shabby stemmeskuespillet gått som en farsott på nett, og spillet er blitt mer kjent for hvordan helten «virkelig føler det» enn for noe som helst relevant, noe som er litt trist, i og med at spillet er så bra som det er. I dette tilfellet hadde det derfor vært fint med mulighet for å skifte til de originale japanske stemmene med engelske undertekster, noe som var mulig i Wii-utgaven for fem år siden. Dessverre må noe kuttes ut når man skal få et så stort spill innpå en liten kassett, og de japanske stemmene var dessverre noe av det som forsvant.

Grafikken lider også en del av at spillet ikke er laget for formatet det er på. Selv om Xenoblade Chronicles 3D er eksklusivt til den nye 3DS-modellen, er det ikke mulig for selv dens forbedrede prosessorer å kjøre spillet med like bra håndholdt grafikk som det spillet hadde i sofaen på Wii. Når man først blir sugd inn i spillet tenker man ikke over de grafiske svakhetene i særlig stor grad, men det hender at en eller annen karaktermodell eller et område ser mangelfullt ut. I disse tilfellene slår det meg hvordan det er meningen at de skal se ut, hvordan detaljene skal være så mye mer åpenbare, uten at man trenger å myse for å se de. Likevel, som en håndholdt port holder dette absolutt mål rent grafisk, men det kan se ut som om det har vært noen smertefulle valg for utviklerne å ta.

Xenoblade Chronicles er ikke et vanskelig spill å anbefale, men vit at du vil være nødt til å investere mye tid for å komme deg gjennom spillet, og det kan tidvis være vanskelig å finne et godt tempo i progresjonen. Til tross for dette er det ingen tvil om at alle JRPG-fans skylder seg selv å prøve dette eposet, spørsmålet er nok heller hvilken versjon man bør prioritere. Wii-versjonen er vanskeligere å skaffe tak i, men har noe bedre grafikk og japanske stemmer, noe som fort kan gjøre at denne versjonen blir prioritert høyere hos noen. For min del er det dog viktigere å kunne spille når jeg er på farten, og 3DS-versjonen fungerer derfor enda bedre til mitt bruk. Det er likevel en vurderingssak, og dersom du ikke har en New 3DS fungerer spillet ypperlig også på Wii, om du får tak i det.