Batman er en helt som skiller seg ut fra de aller fleste fordi han er en “vanlig dødelig” som oss andre. Ja, Bruce Wayne er en utrolig smart fyr og har tilgang på det meste han trenger siden han er en velstående mann, men han har ingen superkrefter.
Det er nettopp den delen som gjør Batman mer appellerende for meg, han er relaterbar. Jeg skal ikke skryte på meg verken kampsportferdigheter eller smidighet over gjennomsnittet, men det er tanken om at det Batman gjør faktisk er mulig. Det Rocksteady så imponerende klarte å få til i 2009, er følelsen av å ikke bare spille Batman, men det å være Batman.
Vi begynner med Batman på vei til Arkham Asylum i høy fart for å levere fra seg Joker. Allerede fra starten av er Batman mistenksom og synes det gikk for lett å fange ham denne gangen, og det tar ikke lang tid fra de ankommer asylet før Joker klarer å komme seg løs herifra og de sinnssyke planene hans begynner å utfolde seg.
Det er fra dette punktet spillet lærer deg det flytende kampsystemet som Rocksteady har blitt hyllet for i etterkant når vi har fått nye superhelt-spill. Det er lett å tenke seg til at vi kanskje ikke hadde hatt et så godt kampsystem i Insomniac sine Marvel’s Spider-Man-spill hadde det ikke vært for at Rocksteady banet veien først. Du har en knapp for å slå og en for parrering av fiender som kommer mot deg fra en annen vinkel, og når de er i ferd med å slå til deg kan du med den ene knappen hoppe fra skurken du driver og denger løs på, ta tak i armen på den andre som prøver seg på bakholdsangrep og slenge vedkommende vekk før du går løs på neste skurk som fortsatt ikke har fått banket vettet inn i skallen sin nok til å stikke av.
Når du ikke befinner deg midt i et “møljeslagsmål” foregår mye av spillet i skyggene. Batman slår hardt og tåler en del slag, men han er ikke udødelig når skurkene møter forberedt med automatvåpen. Dette byr på en del planlegging av taktikk for hvordan du går frem for å avvæpne alle i et rom. Det blir mye bruk av gripekroken til Batman for å komme deg fra en vegghengt statue til den neste før du enten griper tak i en skurk som passerer forbi, eller glir lydsløst over rommet og sparker den neste skurken bevisstløs før noen hører deg komme.
Batman: Arkham Asylum foregår isolert sett bare på den lille øya hvor asylet er plassert. For at spillet ikke skal bli for langt er dette et smart grep, siden det å fylle opp spill med tidtrøyter som ikke gjør annet enn å dra ut tiden er det ingen som liker. Spillet blir heller ikke for kort til tross for det avgrensede området det utspiller seg på. Rocksteady har omfavnet “MetroidVania”-sjangeren som betyr at du kommer til å besøke flere av områdene du har vært i opptil flere ganger for å avdekke nye områder som tidligere har vært avgrenset. Det er en effektiv måte å bruke områdene fullt ut i stedet for unødvendig “fyll” for å skape et større kart.
Personlig synes jeg at det var et fornuftig valg. Det er gøy å styre superhelter i rene “beat’em-up” spill, men når du vil formidle en interessant historie med et utrolig høyt nivå av kvalitet på stemmeskuespillet, gjelder det å fenge spilleren samtidig som det fortsatt er gøy å spille. Det er det jeg siktet til innledningsvis. Rocksteady knakk virkelig koden når det gjelder å la deg føle på hvordan det er å være nattens ridder.
I tillegg til det tilfredsstillende kampsystemet har utviklerne brukt mye tid på den delen av Batman som ikke alltid er like fremtredende, nemlig den store detektiven som Bruce Wayne er i tillegg til en mester innenfor kampsport.
Flere ganger gjennom spillets gang blir du nødt til å bruke dine ferdigheter til å spore opp folk basert på det som måtte ligge igjen etter de har blitt borte. Ett av tilfellene er en pipe med tobakk, hvor Batman innstiller visiret for å søke spesifikt etter rester av tobakk. Dette er med på å skape en god variasjon gjennom spillets 10-12 timer. Samme bruk av visiret kan benyttes til å lokalisere hvor skurkene befinner seg med røntgensyn. Batman kan også se om vedkommende er rolig eller oppjaget, noe de fleste skurker blir når deres kolleger fra ingen steder plutselig henger opp-ned fra en statue på veggen. Dette er meget effektivt for å få et godt oversiktsbilde av hvor skurkene befinner seg i et større rom ettersom brorparten av det visuelle her er i det mørkere sjiktet med grått og brunt som går igjen.
Sånn apropos det visuelle, så spilte jeg gjennom Arkham Asylum via samlepakken som kom ut for noen år siden. Spesifikt spilte jeg Switch-utgaven på min Nintendo Switch 2 via konsollens støtte for Switch 1-spill.
Dette var ikke fordi det var min eneste mulighet å spille på, tvert imot. Jeg har spillet i hyllen til Xbox 360, kjøpt samme trilogi-pakke på Xbox Series X og nå på Switch. Grunnen til valg av konsoll falt på muligheten min til å spille det i håndholdt modus når jeg trengte det. Jeg har en ganske travel hverdag som heltidsansatt i en elektrobutikk og far til fire barn hjemme. Det gjør at håndholdt spilling har fått en slags renessanse for meg de siste årene, og jeg velger aktivt Switch som min foretrukne plattform å spille på dersom en port er omtrent på lik nivå som på de andre konsollene.
Her kjører spillet stabilt med 30 bilder per sekund, og jeg opplevde nesten ikke noe lugging under min gjennomspilling.
Spillet er tilgjengelig på samtlige digitale plattformer som den oppussede “Arkham Trilogy”-pakken. Har du ikke spilt det før (som meg), er det fortsatt ikke for sent. Dette er et stykke spillhistorie som man bør spille. Og det er et nært perfekt helte-spill den dag i dag.
