De fleste vet hva de får i en Call of Duty-flerspiller. Black Ops 2 er intet unntak, men jeg er glad det er Treyarch som får æren av å lage den beste varianten hittil, i form av en slags oppsummering.

Tilbakeblikk 

Black Ops 2 tråkker nemlig innom alle de gode innovasjonene opp igjennom serien, og luker ut de fleste dårlige. På toppen av dette ligger mye av det som også preger enspillerdelen: rett og slett bedre spillbarhet. Spillets levebrød er naturligvis skytingen, og den har fått seg et  merkbart ansiktsløft. 

Kombinasjonen av animasjoner, lyd og grafikkdetalj har endelig truffet skikkelig, og dermed får det møysommelige arbeidet med å mestre og overleve alle de andre omstendighetene enn selve skytingen endelig et riktig utgangspunkt. Interessant nok minner disse delene av opplevelsen mer om fireren i serien enn Modern Warfare 3 – Treyarch har sett bakover for å se huske hvordan man gjorde det igjen.

Noe for alle 

Pakken er preget av færre kompromisser enn før – både Kill Confirmed og Party Games er med. Kill Confirmed har blitt bedre som følge av de nye Multi Team– mulighetene, som gjør det hele mindre stakkato og mer hektisk. Festmodusene gir nå uttellling for fremgangen, og blir dermed nesten fullverdige moduser. Det gleder et Gun Game-hjerte.

Killstreaks har blitt til moteriktige Scorestreaks, men de dystre utsiktene til et luftrom tettet av helikopterskyttere og bomberegn er effektivt demmet opp ved å luke ut de verste bonusene og heve poenggrensen. I blant blir man selvsagt offer for en eller annen futuristisk kirurgbombe, men da er det gjerne fordi man ferdes i åpent lende og nesten fortjener å bli straffet. Til og med bikkjene føles mindre irriterende denne gang. De defensive mulighetene er også spennende, og heves av den futuristiske stilen som er godt representert også i flerspilleren.

I lange baner 

Designet føles nyskapende og intuitivt der man blar seg gjennom de nye menyene og endelig faktisk kan skreddersy klasser. Man må kjøpe det meste man låser opp,  litt som i forgjengeren, men ryddigere og friere. Hver skreddersydde klasse har ti poeng til rådighet, noe som betyr at du kan legge pistolen på hylla for å få plass til ekstra flashbang-granater, påbygg til våpenet eller perks. I tillegg har man Wildcards, som gjør at man kan ha flere perks av samme type eller lasse på med utstyr til kulesprederen. Balanseringen funker plettfritt  fordi friheten er såpass stor – helt ned til kamo på kniven – men begrenset til ti ting.

Jeg blir imidlertid litt gretten av kartene, som tross enkelte kreative krumspring går veldig i ett og dermed hindres fra å oppnå legendestatus. De skaper fin balanse uten å være symmetriske, men blir en litt grell kontrast til grafikken på våpenet, fiendene og HUDen som viser grafikkmotorens grå hår litt for tydelig.  Det er mange lange siktelinjer og åpne plasser, noe som betyr at løping bør være normalen. Døden kommer gjerne snikende etter få sekunder stillstand. Det stikker flotte kjepper i hjulene på campere – eller rettere sagt de dårlige camperne. Dominerende spillere vil fortsatt dra nytte av den lange synsvidden og lage kvalm som bare snikskyttere kan. Utover det graver dette designet i essensen av Call of Duty, og gjør et allerede hektisk opplegg enda mer stressende.

Råttent

Når det kommer til Zombies, vet jeg at mange gnir seg i koldbrannhendene sine og gleder seg til atter en gang å mose vandøde og snekre planker. De vil ikke bli skuffet, ettersom modusen nå kommer i flere varianter enn før. Tranzit handler om en gammel buss som er sentral i en gåteløsningsreise gjennom flere områder, Survival er modusen slik vi kjenner den, og Grief setter to menneskelag mot hverandre med zombier i midten. 

Tranzit er en slapp modus uansett hvilken leir man står i, med kjipe omgivelser og usammenhengende forsøk på historie. Den sikter nok mest mot de ivrigste gåteløserne i de tidligere utgavene, men sliter med å underholde med bare det som utgangspunkt.

Når det kommer til resten av zombiene er jeg litt skuffet. Det skjer egentlig ikke at jeg fyrer opp en runde Zombies istedetfor en god runde Ground War eller eventuelt Spec Ops i Modern Warfare 3.  Stiluttrykket treffer meg ikke, det er ikke gøy å skyte zombier, og i den grad jeg spiller med andre forsvinner lagfølelsen i jakten på penger. Jeg kjeder meg momentant. Grafikkmotoren er på ingen måte i sin komfortsone, det er som om Fallout 3 skulle kjørt med Dead or Alive-grafikk. Likevel forstår jeg at modusen har sine tilhengere, og for dem er tilbudet definitivt blitt utvidet, men aldri i verden om jeg går med på at Black Ops 2 er ”tre spill i ett”. Det er en knakende god enspilleropplevelse, et heftig og klokt sammendrag av hele serien i flerspiller, men skytingen av zombier med lysende øyne er og blir en parentes i min bok.

Høydepunkt

Flerspilleren i Black Ops 2 er ellers et høydepunkt i serien, og en knallsuksess. Selv blaserte sofasoldater som syter over FIFA-syndrom og gjentakelser bør ta en titt, for samlet sett er dette alt serien kan og bør være. Det er nesten vanskelig å se for seg neste skritt, utover bedre grafikk.  Er man fortsatt frelst, bør det ikke være noe tvil om et kjøp.

Call of Duty: Black Ops 2 er utviklet av Treyarch og utgitt av Activision. Spillet er lansert på Xbox 360, Playstation 3 og PC.