Microsoft snudde som kjent fullstendig for noen uker siden da det gjaldt deres kontroversielle DRM- og bruktspill-løsninger for deres kommende konsoll Xbox One. Etter annonseringsshowet i mai og deres E3-konferanse så konkurrenten Sony ut til å ligge forbausende langt foran, og et nærmest unisont publikum vendte en kald skulder mot bruktspillsperrene og kravet om å være tilkoblet til internett minst en gang i døgnet.

Med det kan man på mange måter si at Microsoft ikke hadde noe valg hvis de ville sikre en god fremtid for konsollen sin. Men hva hadde egentlig skjedd om det endte opp slikt det opprinnelig skulle bli? Er virkelig en mest mulig trygg åttende generasjon det beste mulige scenarioet?

Kun noen dager etter helomvendingen dukket en artikkel opp på nettstedet Dorkly som viste fram Xbox-sjefen Don Mattricks første utkast til annonseringen. Nettstedet er imidlertid som spillmedienes svar på tullenettstedet The Onion, og utkastet var åpenbart ikke ekte. Likevel viste det saken fra et interessant standpunkt. Her klager en sinna og vulgær liksom-Mattrick om hvordan spillerne er alt for konservative og lite fremtidsrettet, i tillegg til at PS4 og Xbox One vil bli nærmest identiske. Klart og tydelig får han fram at de store spillverdener over nettskyen Microsoft så for seg kun kunne blitt mulig ved hjelp av tilkoblingskravene, og at det er flirende Gamestop-ansatte som får penger for bruktspillene – ikke utviklerne selv.

Personlig hadde og har jeg blandede meninger om de opprinnelige ideene og planene til Microsoft. Jeg så potensialet og tankegangen bak tilkoblingskravene og likte å se Microsoft ta tak i bruktspillspørsmålet. Samtidig hadde jeg lite til overs for at løsningene virket i overkant tungvint og lite gjennomtenkte, og mye av det tror jeg kunne blitt gjort på en mye mer forbrukervennlig måte. 

Det er imidlertid ikke det jeg hadde tenkt til å snakke om i denne artikkelen, ei heller har jeg tenkt til å drøfte rundt hvilken konsoll som blir best. Nei, jeg tenker heller å snakke om hvordan denne tulleartikkelen fungerte som en tankevekker for meg, og hvorfor Don Mattrick og resten av teamet i Microsoft godt kunne tenkt noe i samme retning som artikkelforfatteren når de bestemte seg for å snu.

Hvem enn som har satt seg ned og skrevet dette utkastet i Mattricks navn har nemlig mange poenger når det kommer til stykket. Etter tidenes lengste konsollgenerasjon er det i grunn kun små tegn til evolusjon og ingen til revolusjon som har åpenbart seg i introduksjonen til den neste.

Hovedsakelig snakker vi egentlig kun om nye hardware-spesifikasjoner som gjør at PC ikke får et alt for stort forsprang, nye sosiale funksjoner, noen hendige gimmicks og nye spill med bedre grafikk. Vi snakker om sterkere konsoller som får funksjoner de forrige ikke hadde, men de er ikke i nærheten av å skape en “revolusjonær” aura lignende den spillverdenen opplevde i forkant av de forrige generasjonene.

I tillegg er det et reelt faktum at Playstation 4 og Xbox One nå sannsynligvis blir veldig like konsoller. Forskjellene mellom kvaliteten på online-tjenestene – der Microsoft nå har ligget foran med Xbox Live – kommer sannsynligvis til å utjevnes nå som også Sony krever betaling for å ha online-medlemskap, noe som betyr at ulikhetene mellom maskinene i seg selv kommer til å være mellom kontrollene, enkelte funksjoner og spesifikasjonene. Det som imidlertid virkelig driver konkurransen er eksklusivene, som heller fungerer som en indirekte faktor som heller gjenspeiler hvilke selskaper Microsoft og Sony har fikset avtaler med enn konsollene i seg selv.

Det som med andre ord hovedsakelig kommer til å bestemme hvilken konsoll spillere vil kjøpe (med mindre man kjøper begge), er om de har mest lyst til å spille Forza, Halo og Titanfall, eller om de heller vil bryne seg på inFamous, Killzone og Quantic Dreams kommende sprell. Ved siden av er hva man har fra før og hva venner skal kjøpe sentrale faktorer, men alle disse innvirkningene har noe til felles: De har i bunn og grunn lite med konsollene i seg selv å gjøre.

Hadde derimot ikke Microsoft brydd seg noe om klagene på nettet og Xbox One endt opp slik den skulle i utgangspunktet, hadde saken sannsynligvis vært en annen. Ikke bare hadde konsollen vært et helt annet dyr enn sin forgjenger, men vi hadde snakket om to veldig forskjellige nestegenerasjonskonsoller.

På den ene siden hadde vi hatt PS4, som hadde kjørt det trygge løpet, hatt en lik grunnformel som før og tilfredsstilt de fleste med det, mens Microsoft hadde stått på den andre med sin Xbox One og et helt annet fokus med sine omstridte funksjoner. Hadde begge resultatene vært vellykket hadde vi med det stått igjen med to konsoller som var bra på to vidt forskjellige måter, istedenfor at de i bunn og grunn hadde bydd på svært mange av de samme mulighetene. Jada, vi har Nintendo også, men disse blir noe irrelevante i denne saken nettopp pga. de alltid har kjørt sitt eget løp. De blir sjelden satt i båsen der man alltid finner Microsoft og Sony, noe som er en naturlig følge av at de faktisk er et ganske eksepsjonelt alternativ til de to største krigsherrene.

Jeg skal ikke begynne å spekulere i hvor godt de opprinnelige planene hadde fungert for Microsoft; enten de tilsynelatende tungvinte løsningene hadde sørget for en stor flopp eller store fordeler omsider hadde vist seg betyr ikke det så mye akkurat nå. Poenget mitt er at jeg tror tankegangen bak de grunnleggende ideene til Microsoft var god, uansett hvor teit eller lite gjennomtenkt resultatet hadde blitt; de prøvde hardt å være så framtidsrettede som mulig, og det endelige resultatet hadde definitivt åpnet for konkurranse som faktisk hadde vært veldig relevant. Konsollkrigen kunne faktisk blitt skikkelig interessant.

Hva tenker dere? Er spillbransjen ennå for ungt for slike sprang, eller var det dumt at Microsoft droppet sine opprinnelige planer for Xbox One? Skriv din mening og begrunn i kommentarfeltet, eller ta en tur innom denne forum-tråden her!