Etter å ha nedlagt uhorvelig mange timer i Dark Souls 2, trodde jeg at jeg omsider var ferdig med eventyret i Drangleic. Jeg hadde gjennomført det flere ganger, utforsket hver eneste lille krok, og avduket dets mange hemmeligheter. Det var ingen enkel reise, men den var ufattelig underholdende, og et av de mest minneverdige. From Software kommenterte tidlig at det ikke var planlagt noen utvidelser, så det var en gledelig overraskelse da de likevel annonserte triologi-tilleggspakken The Lost Crowns. Nok en gang fortaper jeg meg i Drangleic, et gledelig gjensyn.

Dark Souls-serien er kjent for å være i overkant kryptisk og subtil, så hvordan man i det heletatt får tilgang til det nye innholdet kan være vanskelig. Du må ha bekjempet The Rotten som holder til i Black Gulch, og forbi bossrommet finner du et gjemt kammer. I kammeret er den en massiv steinbelagt dør, og idet du åpner den får du tilgang til byen Sanctum City.

Mens jeg skuer ned på den massive Aztec-lignende byen minner den meg øyeblikkelig om den mytiske byen Atlantis, som også passende nok forsvant under havbunnen. Synet av den pyramideformede byen pirrer eventyreren i meg, og bare etter noen få minutter har jeg rotet meg fullstendig bort. Om det var noe jeg kanskje savnet litt i oppfølgeren så var det det intrikate banedesignet som det første spillet hadde. Crown of the Sunken King har nettopp dette i fokus, og hele tilleggspakken fungerer som en stor overlappende og interaktiv labyrint.

Den nye twisten er at spredt rundt omkring finnes det triangulære brytere som lar deg endre arkitekturen og terrenget rundt deg. Ikke nok med at det er en labyrint til å begynne med, men den beveger seg også. Strukturer reiser seg fra bakken, og templer forsvinner, alt etter hvordan du bruker bryterne. Skjulte gjenstander kommer tilsynet, og gjemte fiender popper plutselig fram. Nye ruter blir tilgjengelige, mens andre blir blokkerte. Crown of the Sunken King tar det intrikate banedesignet et steg videre, og det krever at du eksperimenterer med terrenget for å komme deg videre.

Den største endringen i hovedspillet var at man fra begynnelsen av kunne hoppe fra de forskjellige bålplassene man hadde funnet. Det var en tidsbesparende endring, da man slapp å backtracke for å komme seg til nye områder, men som en konsekvens gjorde det at de ulike områdene føltes frakoblet fra hverandre. Crown of the Sunken King bringer dette overlappende og vevde banedesignet tilbake, og det er lite som er bedre enn de ”a-ha”-øyeblikkene når man har funnet en aldri så liten snarvei til et trygt bonfire, den ikoniske rasteplassen.

Banedesignet er en del av vanskelighetsgraden, men det er virkelig de nye fiendene man støter på også. Det er noen få forskjellige fiender man får bryne seg på, og de er i seg selv ikke så veldig spennende. De tåler derimot en del og de biter hardt fra seg, så tilleggspakken forutsetter at du har gjennomført spillet. Mens de nye fiendene for min del var litt kjedelige, både i form av angrep og utseende er det bossene som stjeler all oppmerksomhet. De er forfriskende og ikke minst vanskelige. Det er i hvert fall en boss jeg kan se for meg som byr på problemer for de fleste, da hun i tillegg til å kaste magi også tilkaller en gammel kjenning fra hovedspillet. Bossene er ikke like minneverdige som noen fra hovedspillet, men de er gode tillegg i det allerede store og varierte bossutvalget som finnes i spillet. Du kommer til å dø, flere ganger, men det er en del av sjarmen til denne serien, og mestringsfølelsen er fortsatt et driv til å oppsøke enda tøffere utfordringer.

Det eneste jeg egentlig savner er noen nye spennende NPCer, som kunne krydret den dystre tilværelsen med noen historier, men de finnes ikke. Selve historien får man vite på fragmentert vis gjennom deskripsjoner på nye gjenstander man plukker opp. Så langt er det ikke særlig mye historie, men de to neste kapitlene vil bygge videre på den.

Crown of the Sunken King er bare det første av tre tilleggspakker, og jeg liker allerede hva jeg ser. Det intrikate banedesignet gjør dette området til min nye favoritt, og innholdet føles nytt selv om det bare var noen måneder siden sist jeg spilte det. Crown of the Sunken King er absolutt en grunn til å besøke Drangleic i hvert fall én gang til.