La oss bli enige først som sist. «Halo» er en klassiker i skytespillsjangeren. En milepæl. Et spill som markerer et skille mellom «før» og «etter».

Klassiker

Det er mange grunner til at «Halo» har fått denne statusen. Det skyldes blant annet bruken av kunstig intelligens hos fiendene, som gjorde at de bevegde seg langt mer og brukte taktikker i større grad enn fiender i tidligere skytespill. «Kampsimulator» var en betegnelse flere brukte om «Halo», og det stemmer egentlig på en prikk. Mye av sjarmen i «Halo» kom av å spille de samme kampene på nytt og på nytt, fordi fienden bevegde seg alltid uforutsigbart og gjorde noe nytt, slik at to slag aldri ble like.

Men det er ikke bare derfor «Halo» har blitt en milepæl for skytespillene. At man kun kan bære med seg to våpen tvang spillerne til å tenke taktikk basert på de to våpnene man hadde tilgjengelig, og kunne endre dynamikken i kampene dramatisk. Den lekne bruken av fysikk og kjøretøy bød på uante og kreative krumspring på kaotiske slagmarker. Regenererbare skjold satte en ny standard for hvordan helse bør implementeres i skytespill. Og ikke minst hadde spillet en dramaturgi og presentasjon som har blitt kopiert i utallige actionspill i ettertid.

Men selv om de påfølgende spillene i «Halo» serien er knallgode actionspill, nådde de for meg aldri de samme høydene som det første spillet. «Halo» står for meg som en udødelig klassiker, og selv om Bungie forsøkte å gire opp både handlingen og dramatikken i oppfølgerne, mistet de litt av det som gjorde det første spillet så utrolig lekent og engasjerende underveis. Men med «Halo: Reach», som er Bungies farvel til sin egen serie, treffer de spikeren på hodet.

Supersoldater

«Halo: Reach» foregår før de foregående «Halo»-spillene. Menneskene koloniserer verdensrommet i fred og fordragelighet, og vi befinner oss på planeten Reach som ny rekrutt i elitesoldattroppen «Noble Team». De seks medlemmene i «Noble Team» er såkalte spartansoldater – en slags supersoldater. Spillmessig er det som å styre en litt mindre kraftig Master Chief, og «Halo»-veteraner vil føle seg hjemme i Mjolnir-rustningen med en gang.

Det er dog en stor forskjell mellom Master Chief og mine nye venner i «Noble Team»: spartansoldatene slåss som et lag. Master Chief har også med seg vanlige menige når han slåss mot Covenant, men disse fungerer for det meste som ren kanonføde. Som medlem av «Noble Team» har jeg nesten alltid med meg en eller flere fra laget mitt på oppdrag, og her snakker jeg ikke om noen nikkedukker som dilter i hælene på meg, men fullverdige krigsmaskiner som skyter fiender og forsvarer seg.

Utover i kampenjen føler jeg meg mer og mer som et medlem av et lag. En brikke i et større spill. De fem andre medlemmene i «Noble Team» har alle sin egen personlighet og fremtoning, og jeg rekker til og med å bli glad i et par av dem underveis.

En annen morsom nyhet er at spartansoldatene kan plukke opp oppgraderinger til rustninger. En sprintmodul lar meg løpe veldig raskt over korte avstander. En annen kan lage et hologram som løper fremover for å lure fienden. Den kanskje mest spektakulære er jetpakken, som lar meg hoppe titalls meter opp i luften. Disse oppgraderingene som jevnlig dukker opp utover i spillet gir en fin mulighet til å variere taktikken min, og i enkelte situasjoner kan det være svært behjelpelig å ha riktig oppgradering installert i rustningen.

Foruten disse oppgraderingene er våpenarsenalet mer eller mindre likt med de foregående spillene. Noen små variasjoner forekommer, men den samme balansen som har preget de andre spillene er også her. Kjente og kjære kjøretøy dukker også opp, med mer fokus på flyvende kjøretøy enn tidligere. For første gang får vi fly et romskip selv i «Halo»-serien.

Selv om det kanskje høres spennende ut på papiret, er det faktisk litt skuffende i praksis. De intense nærkampene fra slagmarken er plutselig byttet ut med raketter og maskingevær i vakum, og det er rett og slett ikke så spennende og adrenalinfylt og skyte ned fienderomskip som å tømme et magasin i en elite på bakken. Romskipsekvensene fungerer helt fint i historien, men er defintitvt spillets svakeste actiondel.

Historisk sus

Men der stopper også min kritikk av «Halo: Reach». Vi snakker om et ekstremt polert spill her. Med god grafikk, bra design og kule nivåer. Et par ganger underveis opplevde jeg noen små grafiske glitcher, men ikke nok til at det plagde meg. «Halo: Reach» er av høy teknisk kvalitet fra start til slutt.

Og det er nettopp idet jeg nærmer meg slutten av spillets kampanjedel at jeg plutselig blir fylt av en vemodig følelse. Jeg vil ikke at det skal ta slutt. Flere ganger underveis i kampanjen har jeg tenkt tilbake på det første «Halo»-spillet. «Halo: Reach» har mye av den samme stemningen. Den samme grandiose følelsen. Den samme lekenheten. Og det føles trist at det snart skal ta slutt. Ekstra trist, ettersom dette er det siste «Halo»-spillet fra Bungie.

En time senere, når rulleteksten ruller over skjermen, sitter jeg med en vemodig men glad følelse i meg. Glad fordi Bungie har lykkes i å avslutte spillet – og spillserien sin – på en fantastisk tilfredsstillende måte. Dataspill sliter ofte med avslutningen sin, jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kommet til slutten av et kult spill bare for å bli presentert en kjip cliffhanger og en slags lovnad om en oppfølger. «Halo: Reach» har antagelig den mest tilfredsstillende slutten jeg noensinne har opplevd i et spill. «Halo»-fans kommer til å smile bredt, og kanskje til og med felle en tåre.

Multimoro

Dersom kampanjen hadde vært lansert alene hadde den fortjent terningkast seks i min bok, men for mange «Halo»-fans er kampanjedelen bare innledningen på spillet. Med «Halo 3» innførte Bungie en rekke nyvinninger som har gjort «Halo» til et av de mest populære onlinespillene på Xbox Live, og det er ingen tvil om at «Halo: Reach» kommer til å ta over stafettpinnen.

I tillegg til at man kan spille gjennom kampanjen med tre kompiser i samarbeidsmodus, har spillet også med den intense «Firefight»-modusen som ble innført i «Halo: ODST». I den mer tradisjonelle flerspilleren kan man nå velge ulike klasser som bruker de nye rustningsoppgraderingene. Dette byr på flere taktiske muligheter enn før.

Som vanlig er det ikke så lett å få testet onlinedelen så grundig i spill som ikke har blitt lansert ennå, men det lille jeg har prøvd så langt tyder på at Bungie som vanlig er på rett spor. Det er noe friskt og forskjellig med flerspilleren i «Halo»-spillene dersom man sammenligner med de mer militærbaserte skytespillene «Modern Warfare 2» og «Bad Company 2», og det kler spillet.

Farvel, Bungie!

Det er rart å tenke på at det snart er ti år siden Bungie lanserte «Halo» på Xbox. Og «Halo: Reach» er en verdig svanesang på en spillserie som trygt kan stemples som en klassiker. Dette blir det siste «Halo»-spillet fra Bungie, og kanskje er det derfor jeg føler at dette spillet har fått litt ekstra kjærlighet og omtanke fra utvikleren som løfter det et lite ekstra hakk.

«Halo: Reach» er en fantastisk avslutning av «Halo»-serien, og selv om Microsoft har lovet å fortsette å lage «Halo»-spill med nye utviklere, er jeg redd for at det skal bli svært vanskelig for en utvikler å klare å toppe Bungies svanesang. «Halo: Reach» er en vakker, vemodig og intelligent avslutning av en fantastisk spillserie. Takk og farvel!

Se flere bilder av spillet på neste side!

«Halo: Reach» er utviklet av Bungie og utgis av Microsoft. Spillet lanseres eksklusivt på Xbox 360 14. september.