Det er en utakknemlig oppgave å anmelde Hatred. Ikke fordi det er dårlig å spille, men rett og slett på grunn av at det er umulig å distansere seg fra kontroversens rundt spillet da det ble annonsert.

Annonsert da flammene av Gamergate steg som høyest, ble det et naturlig midtpunkt i en debatt som omhandlet vold, sexisme og alt annet man kunne finne av ord. Det viser seg at denne kontroversen var overdrevet. Det er nemlig ingenting her av sjokkerende verdi.

Fin grafikkmotor

Hatred har faktisk en veldig fin og flytende grafikk. Det isometriske skytespillet har flere etasjer om områder som glir inn i hverandre uten at det føles som om noe må innlastes. Det er med andre ord ikke det tekniske det går på. Det svart-hvitt montomo spillbildet erstattes kun av det sedvanlige røde blodet, flammer og objekter av interesse.

Karakteren din, som kalles The Crusader, har ikke mye personlighet. Ikke at man kan forvente at man skal ha en fargerik karakter av en som vil drepe menneskeheten, og i store deler av spillet blir det monotomt og veldig repetivt. Det er nesten som man kan skjønne hvorfor fokuset på volden stod i sentrum for promosjonen av spillet.

Postal did it…and Manhunt

Når jeg spiller Hatred får jeg både flashback til barneskolen og da jeg spilte Manhunt for første gang. Da jeg var ung hadde datamaskinene såvidt startet sin entre i skolesystemet og mange lærere hang etter elevene hva teknisk kompetanse gjaldt. En av mine klassekamerater (skal ikke nevne navnet til Kristian her)  hadde tatt med seg en demo-cd inn og vi installerte Postal-demoen på PCen. Det er faktisk veldig rart hvor likt dette spillet er, selv om det er gått 14 år siden den gang.

Grafikken er selvsagt veldig mye bedre og noen muligheter er her og der, men inspirasjonen er ikke å ta feil av. Bland det første spillet sammen med enkelte aspekter av Manhunt og du har Hatred. Q-knappen gir deg muligheter til å ta noen grafiske mord når fienden din ligger nede, i flott kameravinkel som får med seg tårene til offerene. Kanskje det er litt sjokkerende, men når du har gjort det flere ganger enn helten i en Tarantino film, mister det sin sjokkerende effekt.

Dystrende kjedelig etterhvert

Okay, så er det litt morsomt i begynnelsen å vite at man spiller et spill så mange artikler har lagt for hat, men det tar fort slutt. All satsningen er lagt i å sjokkere, noe som betyr at det er lite rom for noe annet. Ta for eksempel The Crusader. Det eneste man vet er at han vil utslette menneskeheten eller dø i forsøket. Etterhvert som man går fremover i spillet blir dette oppdraget mer og mer vanskelig. I god Grand Theft Auto stil vil lovens lange arm komme etter deg med mer og mer ammunisjon etterhvert som tiden går. Det øker vanskelighetsgraden betraktelig og gå rundt og skyte vilt vil tilslutt ikke fungere. Det blir litt strategisk balanse inne i det hele når spillet i tillegg oppfordrer deg til å drepe så mange sivile personer som mulig.