Man kan kanskje kalle det et aldri så lite paradoks at japanske rollespill, en av de mest konservative og underutviklede spillsjangerne gjennom 20 år, har blitt en av de mest innovative og spennende de siste fem årene. Via spill som Demon’s Souls, Xenoblade Chronicles, Dragon Quest IX og Monster Hunter-serien har japanerne ekspandert den tidligere så rigide sjangeren med nye elementer fra andre spillkategorier. Dragon’s Dogma er nok et spill som føyer seg inn i rekken av innovative japanske rollespill.

Klisje på klisje

Det hele begynner akk så klisjefylt med en diger drage og en liten landsby. Gråbrune og spartane omgivelser med tåkete teksturer og et klinisk uinspirert design gjør lite for å få meg til å falle for kongeriket Gransys. Derimot er det noe med min egenkonstruerte hovedperson som gir meg inspirasjon til å fortsette. De kjappe bevegelsene hans, den intuitive måten jeg løper, hopper og klatrer gjennom landsbyen hans tiltaler meg. Kontrollene er lette og ledige, med kjapp respons og gode animasjoner.

Jeg oppdager snart at jeg ikke skal være alene på mine eventyr. Jeg får en kompanjong, en såkalt pawn, som jeg får forme slik jeg selv vil. Mens jeg selv valgte å være fighter gjør jeg min kompanjong om til magiker, slik at hun kan helbrede meg mens jeg slåss. Min kompanjong er datastyrt og følger meg gjennom hele spillet.

Snart finner jeg to andre pawns, og plutselig er vi et følge på fire som reiser gjennom skoger og daler og slåss mot monstre. Og for noen slåsskamper det er. I motsetning til tradisjonelle japanske rollespill som ofte er rundebaserte, er Dragon’s Dogma actionbasert. Det ligger en svært tilfredsstillende fysikkmotor bak slagene, idet jeg løfter gobliner opp i lufta med et sverdslag, eller utfører et spesialangrep som slenger de flere meter bortover bakken. Plutselig plukker min kompanjong opp bak en fiende og holder ham fast, slik at jeg kan stikke sverdet i styggingen. Kampsystemet er dynamisk og svært tilfredsstillende. Det baserer seg ikke på avanserte trykkekomboer, men på fornuftig bruk av blokkering, angrep og posisjonering.

Fiendene er dessuten morsomme å slåss mot. Der landskapene og omgivelsene i spillet ser ut til å være designet av en deprimert Tolkien-fan, sprudler monstrene, i alle sine størrelser. Gigantiske monstre dukker opp rett som det er, og krever nye taktikker og metoder for å bekjempes. Tydelig inspirert av Playstation 2-spillet Shadow of the Colossus kan man klatre opp på mange fiender, for å hakke av de lemmer eller angripe svake punkter. Ikke gjennom kjedelige trykk-på-riktig-knapp-til-riktig-tid-sekvenser, men dynamisk integrert som en del av spillmotoren. Imponerende.

Hallikvirksomhet

Det strålende kampsystemet akkompagneres av et innovativt onlinesystem. Min hovedkompanjong, som jeg selv har laget og bestemmer ferdighetene til, kan brukes av andre spillere. Dette skjer helt automatisk. Har man en kompanjong med bra utstyr og riktige ferdigheter, kommer andre spillere til å bruke henne. I spillet har man alltid med seg sin egen kompanjon, pluss to andre. Disse to andre er hovedkompanjongene til andre spillere som man låner, og det gjelder å finne kompanjonger som tiltaler en, og med riktig klasse og ferdigheter.

Ved å aktivere spesielle steiner kommer man til et limbo-aktig sted der man kan lete etter akkurat den kompanjongen man trenger. Populære kompanjonger koster gjerne penger å bruke, og det handler om å sette sammen et balansert lag. Ettersom de leide kompanjongene ikke går opp i nivå er man nødt til å finne nye med jevne mellomrom.

Dette gir en helt ny dimensjon til spillet. Hver gang min helt hviler på et vertshus er min hovedkompanjong ute på eventyr med andre spillere. Dersom hun har vært i en grotte eller slåss mot en fiende på disse eventyrene, kan hun bidra med info om området eller fienden når jeg kommer dit i mitt spill. I tillegg tjener hun gjenstander og krystaller som kan brukes til å leie kraftigere kompanjonger når hun er på oppdrag med andre.

Det er noe Dark Souls-aktig over denne innovative online-funksjonen, og det gjør på en måte spillverdenen større enn den egentlig er. Men jeg skulle likevel ønske at man kunne gjøre enda mer over nett, kanskje la en venn styre sin egen kompanjong i samarbeidsmodus? Pawn-systemet er en briljant idé som hadde vært ende bedre om den var enda mer utviklet.

Dragon’s Dogma er nok et japansk rollespill som våger å tukle med sjangerens fundamenter. Spillet når ikke helt opp, det har en fryktelig klisjefylt historie og en presentasjon og et design som til tider er både amatørmessig og direkte stygt. Det er vanskelig å bli engasjert i spillverdenen Gransys, og oppdragene er kokt sammen over samme klisje, og føles ofte som uengasjerte pliktløp.

Samtidig har spillet et herlig fysisk kampsystem og et såpass innovativt grunnsystem at jeg har ingen problemer med å kaste bort time på time på dragejakt. Dragon’s Dogma forspiller sjansen sin til å bli en japansk rollespillklassiker, men er likevel god underholdning. Og en eventuell oppfølger spikket over samme kamp- og grunnsystem har potensial til å bli helt fantastisk.

Se flere bilder fra Dragon’s Dogma på neste side!

Dragon’s Dogma er utviklet og utgitt av Capcom. Spillet er lansert til Playstation 3 og Xbox 360.