Følelser er en fin ting. Det gjør at vi engasjerer oss om våre medmennesker, utvikler empati, og generelt sett bryr oss om alle mennesker vi treffer, omgås og som generelt sett lever i vår lille verden. I «Final Fantasy XIII» handler det meste om følelser for karakterene, deres historie og deres utvikling. Og nå er det Lightening og Snow som spiller hovedrollene.

Tidvis gripende

Det er som sagt historien rundt de forskjellige karakterene som gjør «Final Fantasy XIII» til en annerledes spillopplevelse. Det er ikke nytt for serien, det har vært et kjennetegn gjennom alle utgivelsene i serien. Det er ikke bare action, det er historiefortelling på høyt plan, og grundig utvikling av interessante karakterer, som du blir glad i, som du elsker, hater, men mest av alt som du faktisk bryr deg om deres skjebne.

Det er så mye drama i «Final Fantasy XIII» at det sikkert vil appellere til såpeserie-elskere, men det fungerer utmerket. Man blir revet med, og Square klarer på mirakuløst vis å formidle alle følelsene uten at det blir påtatt, svulstig eller klamt. Du får bare et tett forhold til karakterene som er involvert i hele den episke historien.

Strålende historie

Til tross for en rekke problem når det kommer til spilldynamikk, er det historien som gjør «Final Fantasy XIII» til en strålende spillopplevelse. Historien om hvordan Snow og Lightening gjør opprør mot overmaket. Snow har et knippe av andre rebeller ved sin side og tar opprøret videre, mens Lightning egentlig er på jakt etter sin søster. Ved siden av kommer også Sazh og Hope og en rekke andre karakterer underveis.

Det Square Enix har klart å gjøre på mesterlig vis, er å tvinne alle karakterenes historikk sammen, og hele tiden får man tilbakeblikk, og innsyn i utviklingen i hvordan de forholder seg til hverandre, og dette er med på utbrodere historien og gi dypere innblikk i karakterene og hvordan selve fortellingen utvikler seg.

.I det øyeblikket du tror du vet hva som skal skje, snur historien helt om og holder deg neglebitende og frustrert, men samtidig også glad over at det fremdeles finnes spillutviklere som virkelig kan fortelle en historie. Vi vil selvsagt ikke røpe noe av historien. Det er opp til deg å oppleve.

To vakre verdener

De onde kjipingene kalt Fal’Cie styrer to forskjellige verdener. De har kontroll over både underverdenen, som kalles Pulse, og den litt mer glamorøse verdenen kalt Cocoon. Grafisk sett er «Final Fantasy XIII» rett og slett magisk. Forskjellen mellom de to verdenene er store, men felles for begge er hvor utrolig gjennomført alt er. Det ser utrolig ut, og det helt ned på detaljnivå. Det er åpenbart at utviklingen har tatt tid, for her er ingenting overlatt tilfeldighetene.

Jeg opplevde riktignok litt småhakking noen steder, og det er noen såkalte glitcher, men med det detaljnivået som finnes er det umiddelbart tilgitt. Det er nydelig, karakterene er perfekt modellerte, og grafikken kan ta pusten fra deg. Storslåtte omgivelser og herlig rollespillaction kommer sammen som hånd i hanske.

Sanntid

I motsetning til en rekke av tidligere spill i serien forgår all kamp mer eller mindre i sanntid. Eller mer korrekt en blanding av sanntid og turbasert. Du har kontroll over din hovedkarakter, velger angrep fra menyen, men det går vesentlig raskere enn i tidligere spill. For hvert angrep du utfører trekkes det fra din ”action bar”, og så må du vente til denne relativt raskt fylles opp igjen.

Kampsystemet er imidlertid glitrende utført, og til tross for at det noen ganger blir hektisk knappetrykking, føles det aldri kjedelig eller repetitivt.  Det er bare grunnleggende moro og givende. Hovedgrunnen til dette er muligheten til å lage såkalte paradigmer, som er flere angrep satt i system.

Du har selvsagt mulighet til å oppgradere din karakter gjennom de såkalte crystal-points, men jeg merket at jeg sjelden gjorde det, bortsett fra når det åpnet seg muligheter for store oppgraderinger.

Irritasjonsfaktorer

Det finnes ting som irriterer underveis i «Final Fantasy XIII». Jeg personlig får umiddelbart utslett over hele kroppen av den repeterende musikken. Det er noen bugs, glitcher og slitsomme øyeblikk.

Som alle «Final Fantasy»-spill er den en enorm mengde cinematiske filmklipp mellom de forskjellige nivåene, men du har heldigvis muligheten til å hoppe over de. Jeg liker stort sett å se disse filmklippene for å få med hele historien, men når de blir for lange er det greit å ha valget å hoppe over.

Filmklippene er riktignok fantastisk vakre, og er verdt å se på. Men kanskje ikke på andre gjennomspilling.

Konklusjon

«Final Fantasy XIII» er et strålende spill, som virkelig griper tak i følelsene dine. Det er kanskje det lekreste spillet jeg har spilt noensinne, og historien er intet annet enn imponerende. Det spiller på følelser, og lykkes utrolig godt med det. Det har sine mangler og småfeil, men jeg klarer ikke å trekke ned karakteren når helheten er så glimrende. Japanske rollespill er ikke noe for alle, men hvis du er som meg, og liker denne typen spill, er dette et definitivt løp og kjøp.

«Final Fantasy XIII» er ute til Playstation 3 og Xbox 360 nå.