Ingen gamere blir nok å glemme når de tok det første steget ut av velvet i Fallout 3 og så en uendelig ødemark ligge foran øynene sine, Vaas Montenegro sin berømte monolog om definisjonen av galskap i Far Cry 3, eller den første gangen de så nordlyset som danset over nattehimmelen i The Elder Scrolls V: Skyrim.

Hvis det er én ting som den syvende generasjonen har gitt oss, så er det fantastiske minner og uforglemmelige spilløyeblikk. I dette blogginnlegget skal vi se tilbake på noen av de mest minneverdige av disse øyeblikkene.

Det vil forekomme betydelige spoilere for samtlige spill fra dette avsnittet av, så les videre på eget ansvar.

Reisen til Mexico (Red Dead Redemption)

John Marstons jakt på den beryktede banditten Bill Williamson sender han helt til det krigsherjede Mexico. Når man forlater de forente stater og krysser over elvegrensen for første gang begynner en sang – «Far Away» av Jose Gonzales – å spille i bakgrunnen.

Med sangen som bakteppe får man et inntrykk av at Mexico er et sted langt hjemme fra. Følelsen man får av å ri over Mexicos slettelandskap mens denne sangen spiller er fantastisk. Samtidig er øyeblikket tungt ladet.

Alt man hadde gjort opp til dette punktet i spillet hadde vært i et forsøk på å få tak i Williamson, og når man endelig hadde han innenfor rekkevidde glapp han ut mellom fingrene dine. Men i Mexico er innsatsen enda høyere – man involverer seg jo tross alt i en blodig borgerkrig.

Flystyrten (Uncharted 3: Drake’s Deception)

Større er bedre når det kommer til actionscenene i Uncharted-trilogien. Igjennom seriens løp har skalaen og omfanget av disse sekvensene stadig eskalert. De første spillenes båteksplosjoner, togkollisjoner og kollapsende bygninger har lite å rå med mot flystyrten i seriens tredje spill.

Jakten på den mytiske byen Ubar tilspisser seg når Sullivan – som kan navigere seg frem til byen ved bruk av stjernene – blir kidnappet av Marlowe. I et uvørent forsøk på å finne og redde Sullivan hopper Nathan Drake om bord på et av fiendenes fly, som går opp i flammer etter en skuddveksling.

Her går man fra å falle ut av flyet sammen med lasten, klatre om bord igjen, og deretter kastes ut i fritt fall mens det det brennende flyet passerer rett under deg. Sekvensen er spennende og adrenalinfylt og holdt meg på kanten av sofasetet helt til jeg landet trykt på ørkensanden med livet i behold.

Lee og Clementines farvel (The Walking Dead)

I løpet av The Walking Deads fem episoder kaster Lee seg inn i kryssilden for Clementine et hopetall av ganger. Han gjør åpenbart hva som helst for å holde henne trygg, så når hun i den femte episoden blir bortført – og Lee har blitt bitt og er døende – holder han ingenting tilbake.

Lee har akkurat nok tid til å redde Clementine før kroppen hans gir etter. Når han faller ned på bakken har han ikke engang nok styrke til å løfte seg opp igjen. Begge innser at han ikke kan fortsette lengre og de deler et sorgfullt farvel. 

Tårene presset på i øyekroken når jeg så denne scenen for første gang. Det er ingen spill som har klart å affektere meg i like stor grad som det The Walking Dead gjorde her. Jeg følte meg en smule nedenfor i flere dager etter å ha avrundet spillet, og det er denne siste interaksjonen mellom Lee og Clementine som var grunnen for det.

Solen over fjellet (Journey)

Journey er et egenartet og annerledes spill som er vanskelig å forklare. Man er nødt til å prøve det selv for å forstå det fullt ut. Likevel kan jeg fortelle at man i Journey bare har ett mål – man må nå fram til fjellet i horisonten. 

Ferden mot fjellet leder blant annet til en skråning som strekker seg igjennom ruinene av en forlatt by i ørkenen. En munter og leken melodi spilles mens man sklir over sanden imellom ruinene, og tøyskapningene som man reddet ut av fangenskap i spillets forrige kapittel danser lekent rundt i luften.

Når man begynner å nærme seg enden av skråningen tones musikken ned til en harmonisk melodi. Omgivelsene blir badet i gjenskinnet fra sollyset og ørkensanden begynner å glitre som gull. I bakgrunnen kommer fjellet til syne med solen hengende overseg. Det er et rørende og vakkert syn som gjorde meg helt paff da jeg så det første gangen.

Giraffene (The Last of Us)

For Joel og Ellie holdt vintermånedene mange utfordringer. Begge to var døden nær, og dette hadde stor innvirkning på Ellie. Når spillets siste del begynner merker man raskt at noe er annerledes. Ellie er lenge stille og fjern – helt til noe fanger oppmerksomheten hennes.

Hun løper unna og gisper av forbauselse. Når man når opp til henne viser det seg til at en flokk med giraffer vandrer utenfor bygningen som Joel og Ellie befinner seg i. Begge to går ut på en balkong og blir stående lenge å betrakte de majestetiske dyrene som gresser nedenfor dem.

Når jeg så denne scenen spille ut kunne jeg ikke for å tenke tilbake på alt Joel og Ellie hadde vært igjennom opp til dette punktet. De brutale hendelsene rundt dette usynlige paret hadde ført dem nærmere sammen, og giraffene var et perfekt symbol på det – at selv i den kyniske og dystre apokalypsen i The Last of Us kunne det finnes skjønnhet.

Med det avslutter jeg denne listen, og håper at dere nøt å mimre tilbake til disse spilløyeblikkene. Dersom dere er enig, uenig, eller syns at noen andre øyeblikk skulle vært nevnt i stedet, så skriv gjerne en kommentar i kommentarfeltet nedenfor og del med oss andre.

Alle artikkelbildene ble hentet fra IGN.com sine sider.