Det er rart å tenke på at det er hele tolv år siden jeg ble fortapt i «Gran Turismo». Da det første spillet dukket opp på Playstation var det intet mindre enn en revolusjon. Plutselig oppførte bilene seg realistisk. På realistiske baner. Jeg, som mistet bilinteressen da jeg ble for gammel til å leke med Corgi-bilene mine, ble plutselig nysgjerrig på japanske bilmerker. Satt oppe alt for sent for å prøve å topptrimme en gammel Toyota. Spol tiden tolv år frem i tiden, og jeg sitter nok en gang oppe alt for sent. Med den samme Toyotaen som suser rundt på de samme banene. Grafikken har blitt penere, men ellers har tiden stått stille i «Gran Turismo»-land.

Slaktetid

For de som ikke har vært borti serien før, går «Gran Turismo 5» kort fortalt ut på å kjøre bil. Spillet er et forsøk på å hyperrealistisk gjenskape følelsen av å kjøre ulike biler på ulike veier. Detaljene i bilmodellene er uovertruffen, og fysikken er gjenskapt svært presist. Spillet er delt opp i to ulike moduser: Arcade mode – som lar deg kjøre fort og gærnt med fete biler umiddelbart – og GT Mode – som lar deg bygge opp din egen karriere ved å samle på biler, vinne ulike løp, og fullføre forskjellige utfordringer.

Men la oss starte med det negative først, det er nemlig mye å utsette på «Gran Turismo 5». Spillets sjefutvikler, Kazunori Yamauchi – som forøvrig har stått bak samtlige spill i serien – har i intervjuer uttalt at han ikke spiller andre racingspill. Men det burde han kanskje. «Gran Turismo 5» har nemlig et brukergrensesnitt og menyer fra forrige årtusen.

I mine mange timer med spillet har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har knotet frem og tilbake mellom løp og hovedemenyer og garasjer og premium/standard-innstillinger, avbrutt av småturer inn i bilforhandlere. Spillets menyer er ulogiske og uoversiktlige. I spillets hjerte, GT-modusen, er det et hav av ulike løp og utfordringer. Men å finne ut hvilken bil man bør bruke i utfordringene er nesten et ufrivillig minispill. Spillet klarer ikke en gang fortelle meg om jeg har riktig bil i garasjen når jeg velger utfordringen, jeg må sjekke ut restriksjonene manuelt, og så ta et søk i garasjen min for å forsøke å finne riktig bil. Har jeg ikke en bil som passer tar jeg så og kikker på en liste over typiske biler som deltar i løpet, tar frem penn og papir og skriver ned et par modeller, og går så tilbake til hovedmenyen og inn i bilbutikken (som er delt inn i to ulike butikker – nye og brukte biler) for å se om jeg kan finne en bil som passer.

Lang og kjedelig forklaring, men poenget mitt er at spillet veldig enkelt kunne fortalt meg “Sorry, du har ikke riktig bil for dette løpet, men du kan kjøpe en av disse for å delta”, og så liste opp aktuelle bilmodeller for løpet som jeg kan kjøpe umiddelbart. I stedet snubler jeg rundt i en labyrint av menyer for å få lov til å kjøre et enkelt løp.

I tillegg føles spillet ubalansert. Å ha med 1000 bilmodeller er imponerende på papiret, men det er de kraftigste bilene som dominerer løpene. Halvparten av bilene er meningsløse å stille med i startfeltet. Mange av løpene jeg kjører ender opp som ren walkover – der min bil er markant kraftigere enn motstanderne, og etter to svinger ligger jeg i tet og kjører resten av løpet som ren time trial. De gangene jeg har valgt helt feil bil blir jeg totalt parkert av resten av feltet, og da er det bare å kaste inn håndkleet og enten trimme bilen eller skaffe en ny og bedre.

Sprettball

Også var det skademodellen da. Eller mangelen på sådan. Når man setter seg fore å lage verdens mest realistiske bilsimulator er det mange ting som kan ødelegge illusjonen av å kjøre verdens feteste biler. Uansett hvor nøyaktig kjørefølelsen er gjengitt, ødelegges mye av illusjonen for meg når en kollisjon med en annen bil resulterer i en lyd som minner om en basstromme, og at bilen min plutselig oppfører seg som en sprettball som har truffet en vegg. Slik var det i «Gran Turismo 1» og slik er det i «Gran Turismo 5». Bilene har fått små kosmetiske skader, knapt merkbare sammenlignet med spill som «Dirt 2» eller «Race Driver: Grid», men foreløpig ingen mekaniske skader som påvirker kjøreopplevelsen.

Ikke bare ødelegger denne foreldede kræsjemodellen den realistiske illusjonen, den påvirker også kjøretaktikken min. Det er fortsatt like effektivt å suse på innsiden av feltet i en sving og bruke motstanderne som bremsepute for å få en bedre plassering. Ingen skader, ingen straff. Det er rett og slett merkelig at jeg fortsatt kan bruke den samme taktikken jeg brukte for tolv år siden, og det bryter veldig med den grunnleggende tankegangen om at dette er “den ekte bilsimulatoren”.

Forstår internett veldig dårlig

Online-funksjonaliteten er en viktig del av «Gran Turismo 5», men også her sliter Kazunori Yamauchi med å henge med i timen. Den ble implementert i siste sekund natt til i går, og etter et døgn med testing kan jeg konkludere med at den i nåværende stand føles svært uferdig. Fasaden er på plass, profilen du lager deg er lekker, og man kan sende meldinger og poste beskjeder til venner, men selve grensesnittet når man er i en lobby og skal konkurrere mot andre føles mer som et gammelt PC-spill enn et moderne konsollspill. Det er uoversiktlig og kaotisk, vanskelig å vite hvilken bil man skal velge, og løpene ender ofte opp enda mer ubalansert enn i enspillerdelen.

Dette er elementer som kommer til å endre seg over tid, og lager man en lobby for å spille med onlinevennene sine er det fullt mulig å sette opp egne regler og engasjerende kappløp, men sammenlignet med for eksempel «Forza Motorsport 3» er «Gran Turismo 5»s onlinefunksjoner fra steinalderen.

Livets lyse side

Huff, så mye negativt. Så langt høres dette mer ut som terningkast to enn terningkast fem. Så hvordan klarer spillet, etter mine mange negative innvendinger, å vinne hjertet mitt?

Rett og slett ved å by på sitt eget hjerte. For til tross for alle sine feil, til tross for alle irritasjonsmomentene, så er det noe genuint og ekte med «Gran Turismo 5». Når alt klikker, når grafikken trollbinder meg, og jeg blir ett med bilen min. Når jeg vinner et vanskelig løp med en forbikjøring i siste sving og føler at jeg presser meg selv og bilen min til det ytterste, da er alt komplett. Da er «Gran Turismo 5» den komplette kjøreopplevelsen. Det ultimate kjærlighetsforholdet.

Det som redder «Gran Turismo 5» er nemlig det selverklærte kjærlighetsforholdet Kazunori Yamauchi og Polyphony Digital har til biler og bilsport. Det er et kjærlighetsforhold på grensen til en fetisj, og resultatet er til tider ren bilpornografi.

Kjørefølelsen er det nemlig ikke noe å si på i spillet. Bilenes fysikk føles strammere enn i prologen, og selv om du må ha et bra ratt for å virkelig sette pris på spillets mange nyanser, fungerer det bra med gamepad også. Personlig blir jeg sliten av å spille for lenge med ratt, så jeg varierer litt. Men er du ute etter den mest genuine opplevelsen bør du absolutt investere i et skikkelig ratt.

Jeg er også imponert over variasjonen i spillet. I tillegg til de vanlige asfaltløpene er det mye moro å hente i spillets spesialløp. Her får man bryne seg på Nascar-opplæring, rallykjøring, go-kart og andre utfordringer. Ikke bare resulterer dette i stor variasjon, det byr også på noen av de mest underholdende løpene. Modusen der man lærer seg Nürburgring i detalj sluker timer av livet mitt, og ettersom man går opp i nivåer får man tilgang til stadig flere og mer utfordrende utfordringer.

Jepp, nivåer. Der «Gran Turismo» tidligere har delt inn biler i klasser, og forlangt at du skal ta ulike førerkort for å få tilgang til ulike biler, registreres nå fremgang i spillet ved at du går opp i nivåer, som i et rollespill. Ved å delta i løp eller ulike utfordringer vinner man penger og erfaringspoeng. Spillet har stramme regler som gjør at man f.eks. ikke kan kjøpe en Ferrari før man er på nivå ti, og på denne måten tvinges man til å begynne med konebilene før man får sjansen til å leke seg med skikkelige fartsmonstre.

Mange moduser

Vil man ha et avbrekk fra karrierejaget, så byr «Gran Turismo 5» på en god del andre moduser også. En av de største nyhetene er muligheten til å være lagleder for en annen sjåfør. Denne modusen har fått en litt merkelig sentral plass, for jeg må innrømme at den ikke er så fengende som Yamauchi og gjengen kanskje har trodd. Det er som å sitte og se på en reprise av et løp du ikke har kjørt selv. Det eneste jeg kan påvirke er innstillingene til bilen, samt gi et par enkle kommandoer til sjåføren underveis.

Alt i alt er denne modusen en liten skuffelse, og nå bruker jeg den bare for å tjene litt ekstra penger til å shoppe biler og utstyr. Gir jeg sjåføren min en bil som er bedre enn motstanderne går han nemlig i teten med en gang, og da kan jeg ligge på sofaen og lese en bok mens han kjører uforstyrret inn og tjener penger for meg ved å vinne løp.

En morsommere modus er spillets fotografidel. Her kan man sette bilene sine i eksotiske og vakre omgivelser og ta bilde av dem. Høres kanskje kjedelig ut, men igjen så skinner Yamauchis besettelse for detaljer gjennom. Kameraet har innstillinger som et ekte speilreflekskamera, og man kan stille inn alt fra hjulstillinger til lyssetting osv. Nevnte jeg pornografi tidligere? Er du bilfantast er det faktisk reell sjanse for at du kan bli fysisk opphisset når du leker deg i denne modusen.

Som i tidligere spill kan man oppgradere og trimme bilene sine, og den omfattende tuning-delen har alt fra alternative dekk til blodtrimmede motorer. Gleden er fortsatt stor over å gjøre en konebil om til et fartsmonster, selv om jeg må innrømme at jeg føler mer glede over å kjøre de ekte sportsbilene enn å trimme gamle japanske biler denne gangen.

Stormannsgal

Det er sjelden jeg møter på et så innholdsrikt spill som «Gran Turismo 5», og mens starten er treg og kronglete er dette et spill som bare blir bedre jo mer timer du investerer i det. Jada, det har sine feil, grove feil til og med. Onlinemodusen bør bli mye bedre, brukervennligheten bør økes mange hakk, og spillet bør tilby enda flere balanserte utfordringer, og ikke bare meningsløs løp som kan vinnes med den rette bilen. Også var det skademodellen da.

Men til gjengjeld så skinner spillet så voldsomt når det er på sitt beste at jeg klarer ikke å surmule over alt det ikke får til. «Gran Turismo 5» er på mange måter en usminket og uforbeholden kjærlighetserklæring til bilsport, og jo mer jeg spiller jo mer tilgivelig blir jeg ovenfor spillets mange kritikkverdige forhold. Det er noe genuint som skinner gjennom. «Gran Turismo 5» er utviklet av stormannsgale folk som elsker biler, noe som har gitt spillet en helt unik egenart. Det er et kompromissløst independent-spill laget med et vanvittig millionbudsjett, og det føles friskt sammenlignet med majoriteten av spill på markedet i dag, som er utviklet av komiteer og fokusgrupper. Det er et spill, som til tross for sine feil, står stødig takket være sin unike identitet, og sin grenseløse kjærlighet ovenfor bil og bilsport.

Se flere bilder fra «Gran Turismo 5» på neste side!

«Gran Turismo 5» er utviklet av Polyphony Digital og utgis av Sony Computer Entertainment. Spillet er lansert til Playstation 3.