Det finnes veldig mange roguelite deck builders på PC, hvor målet er å komme seg gjennom et visst antall fiender og bygge en kortstokk underveis. Dør du, må du starte på nytt. En formel brukt av mange fordi den fungerer og du skal bomme kraftig hvis du ikke lager et spill som i alle fall er ok. Og det finnes mange ok deck builders der ute.
Men hvordan skal man egentlig skille seg ut i mengden? Hva med å sette spillet til ei norsk bygd på 90-tallet?
Skogdal er laget av brødrene Kirkebø. Erlend er spillskaper og står bak ICEWall, men Kay Arne er illustratør og kunstner. Sammen har laget noe ganske så unikt.
For oss som har vokst opp på 90-tallet er settingen i spillet som en slags tidskapsel. Hele innpakningen oser 90-tallet. Tegningene er fantastiske på en sånn måte som sender tankene mot bladet Pyton (med mindre underbuksehumor) og til og med litt Christopher Nielsen, da de tilsynelatende enkle svarthvit-tegningene inneholder en hel masse detaljer.
Musikken i spillet er dessuten kraftig inspirert av skranglerocken som dominerte starten på 90-tallet. Kanskje særlig Jokke og Valentinerne. Låtene er gode, på en blodharry måte, og jeg har nynnet mye på blant annet «Pappaperm på Bastøy» de siste dagene. Det eneste problemet er at låtutvalget er begrensa og når de dundrer gjennom alle kampene du skal gjennom, så kan det bli enerverende etter en stund.
Premisset for historien i Skogdal er relativt enkel: Hvorfor oppfører folk seg så rart? Skogdal har alltid vært et merkelig sted, men nå begynner folk å oppføre seg ekstremt aggressivt og angripe deg på gata. Ved hjelp av noen gode venner og samarbeidspartnere skal du kjempe deg gjennom bygda på jakt etter svar.
Det er godt kjente og utprøvde mekanikker som driver kampene i spillet. Du har en energipott per runde og hvert kort har en energikostnad. Kortene kan være angrep, forsvar eller gi statuseffekter til deg eller fiendene. Du kan også spille ut vennekort som gir deg en hjelper i kampene. Når runden er ferdig er motstanderen sin tur. Som regel får du vite hva motstanderen har tenkt til å gjøre på sin tur, så du kan agere ut i fra det.
Jeg opplever visse balanseutfordringer. Spesielt hvis tilfeldighetene spiller mot deg. Særlig på slutten av spillet er du svært avhengig av å ha de riktige kortene.
Dette er jo unektelig likt spill som Slay the Spire. Skogdal når ikke de samme høydene naturlig nok, men det er kompetent laget og morsomt å spille. Det finner ikke akkurat opp sjangeren på nytt, men det er en formel som fungerer. Selv om man ideelt sett kunne håpet på litt mer kreativitet i hva kortene gjør.
Det er imidlertid nok av kreativitet i hvordan kortene ser og hva de heter. Spillet er generelt proppfullt av humor og popkulturelle referanser. Og på grunn detaljrikedommen så oppdager jeg stadig nye ting å humre over.
Liker du deck builders ala Slay the Spire vil jeg absolutt anbefale Skogdal. Det er morsomt, vanedannende og har, ikke minst, en herlig estetikk.
