Smakløs superheltsuppe
0

Smakløs superheltsuppe

jun 20 Spill.no  

Det første Infamous-spillet var en positiv overraskelse. Sprudlende action i en slags blanding av Sly Racoon-spillene og testosteronfylte superhelttegneserier. Historien om Cole McGrath som fikk superkrefter i kjølvannet av en mystisk eksplosjon i Empire City var kanskje ikke Oscar-materiale, men kampen hans mot slemme gjenger i storbyen var fengende og leken.

Ny by, samme handling

Empire City er borte, Cole McGrath og Elvis-kopien Zeke har reist til New Marais, som tilsvarer vår verdens New Orleans. I hælene har de et gigantisk vesen kalt The Beast. Cole mener den beste måten å stoppe beistet på er å bygge opp superkreftene sine, og dermed er jakten på superheltstoffer i gang.

New Marais er Empire City i nye klær. Gatene er fylt med forvirret sivilbefolkning og arrogante militære aktivister. Snart dukker blodtørstige muterte vesener også opp, sammen med noen digre bosser. Alt som normalt, med andre ord.

Likevel synes jeg Infamous 2 er et dårligere spill enn forgjengeren. Et av problemene er Cole McGrath og følgesvennene hans. Cole er en usannsynlig kjip helt. Han har null utstråling, og brummer og grynter rundt i den flotte spillverdenen som en bortskjemt og arrogant tulling. Utseendemessig er han hentet rett fra den generiske spillhelthylla med sitt korte hår og barske ansiktsarr.

Det samme gjelder det øvrige persongalleriet. Zeke er den fjollete komiske kompisen, men han har et stort handicap i form av at han sjelden er særlig morsom. Vi blir også kjent med to damer: NSA-agenten Lucy og villkvinnen Nix. Sistnevnte er portrettert som en tilnærmet rasistisk parodi på en utemmet svart voodoo-dame fra New Orleans.

Det er en lite engasjerende gjeng vi blir kjent med, og dermed føles fort store deler av spillet som et pliktløp, ettersom jeg ikke klarer å engasjere meg i historien som formidles og karakterene som skal oppleve den.

Møljekamp

New Marais er et vakkert sted, fullt av innbyggere som vandrer rundt i gatene. Vi får utforske alt fra gamle katedraler til moderne byområder og fuktige sumplandskap i spillet, og det er ingenting å utsette på grafikken. Byen og områdene er fulle av rabiate militærstyrker som må beleires. Som i Empire City har gjengene overtatt byen, og jeg må innrømme at det føles litt rart at de samme problemene som preget den forrige byen har fulgt etter Cole ned hit. Historien prøver å lappe det hele sammen, men forklaringen sitter ikke spesielt godt.

Uansett fører alle soldatene, skurkene og mutantene til mange kamper. Kampsystemet er på overflaten imponerende, med masse miljøødeleggelser og heftige superheltkrefter, men blir fort for repeterende og begrenset. Selv om kreftene til Cole på overflaten er voldsomme, er det skuffende liten effekt av angrepene hans. Jeg må pepre fiendene med elektrisitet for å få dem i bakken, og jeg føler meg sjelden som en superhelt, mer som en hvilken som helst skytespillhelt.

Det er rett og slett lite raffinert å bekjempe skurker i Infamous 2. Kampene ender opp som kaotiske møljeslag der jeg kaster granater og lyn og flammer mot horder av fiender som stormer mot meg. Av og til går jeg inn i nærkamp og banker dem opp med en håndfull stive animasjoner. Det er forvirrende, kaotisk og upresist, og spillet kunne sårt trengt et mer raffinert kampsystem som i Darksiders eller Bayonetta.

Et annet irritasjonsmoment i kampene er Coles limfingre som har en lei tendens til å henge seg opp i alt mulig. Det er irriterende å dø fordi Cole ikke skjønner at jeg vil hoppe ned en avsats på en halv meter, men står bom fast på kanten fordi jeg ikke har trykt på «hoppe ned»-knappen. Eller når jeg flykter fra en bøling med fiender og skal hoppe over et gjerde, og Cole får lyst til å henge litt i en vinduskarm mens han blir skutt i hjel.

Kontrollsystemet har blitt lagt opp slik for at vi enkelt skal kunne utforske byen og klatre opp og ned bygninger enkelt, og det fungerer helt fint så lenge alt er fredelig og rolig. Men så snart det begynner å smelle har Cole en lei tendens til å henge seg opp i alt mulig mens jeg spiller.

Byggmester Cole

Et morsomt element i spillet er at man kan lage sine egne oppdrag, og også spille oppdrag som andre har laget. Dette er en noe omstendelig prosess, men gir faktisk et nytt element til spillet. Spesielt er det morsomt å lage litt interne oppdrag for vennene sine.

Men til syvende og sist er ikke dette nok til å redde hovedspillet. Actionspillsjangeren har blitt en teknisk krevende sjanger, og det stilles ikke lenger bare krav til pen grafikk for å lykkes her. Jeg krever karakterer som makter å engasjere meg: Cole og gjengen er tafatte, endimensjonale og svært forglemmelige. Som actionhelt krever jeg et spillsystem som lar meg føle at jeg har kontroll og makt: Infamous 2 er litt for kaotisk og lite elegant til at jeg klarer å la meg begeistre. Infamous 2 føles rett og slett som et litt halvhjertet forsøk på blande ulike actionsjangere uten helt å klare å finne en egen identitet på veien. Jeg skulle ønske det var mer moro å utforske New Marais, omgivelsene er virkelig fantastisk vakre og detaljerte, men den intetsigende historien og de småkjedelige oppdragene, krydret med kaotiske og lite givende kamper, gjør at Coles kamp mot The Beast føles mer som et obligatorisk pliktløp enn en underholdende virkelighetsflukt.

Se flere bilder fra Infamous 2 på neste side.

Infamous 2 er utviklet av Sucker Punch og utgis av Sony Computer Entertainment. Spillet er ute til Playstation 3.

About Spill.no

Spill.no ble stiftet i 2009 og har siden oppstarten utviklet seg til å bli Norges største uavhengige spillnettside. På Spill.no kan du lese spillnyheter, anmeldelser og mer om spill til Playstation, Xbox, Nintendo, PC, mobil og andre plattformer.