To strøk og grunning
0

To strøk og grunning

aug 25 Anders Lønning  

I 2015 imponerte det originale Splatoon med et unikt konsept og en ny, frisk tilnærming til nettbaserte skytespill. Oppfølgeren er nå lansert til Nintendo Switch, og den inneholder for så vidt nok nytt innhold til å føles fresh nok ut i sin egen rett. Likevel er det vanskelig å ikke se spillet som en tradisjonell og konservativ etterfølger av det første. Grunnarbeidet er solid – her er det brukt både to strøk og grunning – men huset er ikke akkurat malt i en helt ny, knæsj farge.

Inntil videre kan du dog bare glemme akkurat denne klagen. Sannheten er at Splatoon 2 er et av de mest unike skytespillene på markedet, og et av de desidert morsomste å spille. Mekanisk er det en fryd å interagere med. Spillet lar deg dukke ned i blekk i ditt lags farge, hvor du kan bevege deg raskere og smidigere, gjemme deg for motstandere og lade opp våpenet ditt fortere. Selv noe så grunnleggende som å bevege seg rundt brettet føles lekent og morsomt, noe som vitner om det innovative spilldesignet som utgjør spillets kjerne.

I enspillerdelen er det nettopp denne fleksibiliteten og bevegelsesfriheten man utforsker grundigst, og man kan kjenne igjen noe av designfilosofien fra Super Mario 3D World (2014). Hver bane byr på nye mekanikker og nye måter å traversere brettet, i gradvis økende kompleksitet fra start til målstrek. Ideene er kanskje ikke helt like veldefinerte som i den spretne håndverkerens eventyr, men Splatoon 2 er likevel fantasifull og kreativt i sin egen rett. En bane er en ren plattformerutfordring hvor du bruker tredemøller for å hoppe fra plattform til plattform. Neste brett er usynlig fram til å har malt konturene av den selv, mens den etter der har mengder av broer som strekker seg ut når du skyter dem, men trekker seg tilbake om de blir skutt av fiendens blekk.

Og jeg har ikke engang nevnt bosskampene! Fienden i spillets historiemodus er en hær av Octarians – blekkspruter som er naturlige rivaler for de akkarinspirerte Inkling-protagonistene – og selv om flesteparten av disse fiendene kun er halvkjedelig kanonføde, blir man på slutten av hvert område (cirka hver femte level, eller så) møtt av en mer utfordrende bossfiende. Disse er proppfulle av personlighet; en av de er en samurai på en enhjulssykkel med en malingsrulle som sverd. Mange av de normale brettene er kanskje vanskeligere enn bosskampene, men de fungerer som alternative innslag i enspillerdelen, og bryter opp strukturen slik at den ikke blir for monoton. 

Spillets fokus ligger likevel utvilsomt på flerspillerdelen, og her finner vi igjen alle de gamle modusene fra Splatoon. Først og fremst har vi Turf War, som er den første modusen du låser opp. Her er målet å male banen i ditt lags farge; det laget som står igjen med størst andel av banen i sin farge, vinner. I tillegg til dette fins det kompetitive modus hvor man spiller for å opprettholde en rating. Her kan du spille Rainmaker (en slags versjon av skytespillstandarden «capture-the-flag»), Splat Zones (hvor målet er å holde et avgrenset område av brettet malt i sin egen farge) eller Tower Control (hvor du må kontrollere et tårn mens det beveger seg lenger inn i fiendens territorium; hopper du av tårnet går det tilbake til startposisjon, men parkerer du det i motstandernes base vinner ditt lag).

I tillegg til disse tilbakevendende modusene kan man prøve seg på Salmon Run – en intens og kaotisk samarbeidsmodus som er tydelig inspirert av hordebaserte PvE-utfordringer, som f.eks. Call of Dutys velkjente zombiemodus. Her blir man plassert i en gruppe på fire spillere, og man er nødt til å overleve gradvis mer og mer brutale horder av laks som angriper med finner, stekepanner og pur faen. Mer fryktinngytende bossfiender dukker opp blant de mindre skrekkelige fiskene, og man er nødt til å slå mange nok av disse for å få hver bølge godkjent.

Salmon Run er utvilsomt noe av det morsomste Splatoon 2 har å by på, og er det tilskuddet som mer enn noe annet legitimerer 2-tallet i tittelen. Her finner vi nemlig noe annerledes i et allerede nokså annerledes skytespill. Samtidig er modusen også offer for en av spillets merkeligste avgjørelser: man kan nemlig kun spille Salmon Run i visse tidsrom, og det er ikke tilgjengelig hver dag. Nintendo bestemmer når modusen er åpent, og selv om man til enhver tid kan sjekke ut når de neste tre dagene med Salmon Run er planlagt, er det helt uforståelig for meg at man ikke helt enkelt bare kan logge seg på og spille noen runder med spillets beste modus akkurat når man vil. Man kan jo se for seg at også utviklerne ønsker at folk skal ha størst mulig anledning til å prøve ut den åpenbart påkostede nye modusen?

Men det er ikke bare i Salmon Run at nettløsningene virker lite hensiktsmessige, dette gjelder nemlig også for samtlige flerspillermodus. Varsellampene begynner å glimre svakt allerede i det du oppdager at du fra starten av kun har mulighet til å spille Turf War. Vil du spille noen av de kompetitive modusene, må du først levle opp helt til level 10. Når du først låser opp disse har du plutselig et nytt problem i at du ikke får velge selv hvilken modus du har lyst til å spille; i stedet er de ulike modusene lagt inn i en rotasjon som endres annenhver time. Den samme rotasjonen bytter også ut brettene slik at det til enhver tid er kun er to tilgjengelige brett per modus. Jeg kunne forstått denne avgjørelsen dersom det var for å forsikre seg om at det til enhver tid var nok spillere på alle modi, men med et såpass høyt profilert spill som Splatoon 2 er blitt, kan jeg ikke se nødvendigheten for dette.

Noe så enkelt som å skulle skifte våpen er også gjort vanskeligere. Ønsker du å bytte utstyr er du nemlig nødt til å gå ut av spillobbyen, noe du også kun kan gjøre rett etter et game, ikke mens man venter på flere spillere til et game som ikke er påbegynt. Splatoon 2 har et bredt utvalg nye kule klær og våpen. Blant annet kan du nå spille med Splat Dualies, som lar deg bruke en malingspistol i hver hånd, eller Splat Brella som er en paraply som fungerer både som shotgun og provisorisk skjold. Selv har jeg et våpensett jeg digger fra eneren, og når det ofte er ubeleilig å bytte til disse nye våpnene, er det dessverre sjeldent at jeg faktisk gidder å gjøre det. Det er tryggere å gå for det jeg vet fungerer. Resultatet av dette systemet er dog enda kjipere. Overwatch (2016) er kanskje det beste eksempelet på et skytespill hvor lagoppbygningen har mye å si, men lagoppbygningen er langt ifra helt uvesentlig i Splatoon 2 heller. Plutselig kan du ende opp med et lag hvor alle fire er utstyrt med malingsruller, og laget har dermed ingen mulighet til å kontre motstandere med selv det minste overtak i rekkevidde.

Når du så forsøker å spille med venner gløder tidligere nevnte varsellampe med en sånn styrke at du må ha en av de rare pappsolbrillene du trenger for å se rett på en solformørkelse. Det er nesten enklere å snu seg vekk. I Turf War er det enkelt nok å bli i en venns game. Problemet her er at man ikke er garantert å komme på samme lag, og man er alltid nødt til å vente til den man vil spille med er ferdig med runden.

Skal man spille sammen kompetitivt er kravene langt høyere. Ikke bare må du først være level 10 for å låse opp modusene, du må også rangeres opp fra C- til B- før du har muligheten til å spille sammen med venner i disse. Disse er i min mening mye morsommere å spille enn Turf War, men man er fort nødt til å legge inn 15-20 timer bare for å låse opp muligheten for å spille de med folk man har lyst til å tilbringe tida med. At jeg selv har mulighet til å sette av den tida for å låse opp dette er jo kult nok for meg, men det betyr at jeg også er nødt til å piske i gang vennene mine bare for å få de opp på samme nivå slik at vi kan spille sammen.

Og ønsker du å snakke med medspillerne dine er du nødt til å laste ned en app på telefonen, som lar deg sende en invitasjon gjennom Facebook Messenger slik at dere kan prate med hverandre over appens stemmechat (som attpåtil har elendig prosessert lydkvalitet).

Løsningene er med andre ord uelegante og arkaiske. Det føles ut som system man så på onlinespill fra 10-15 år tilbake, og det verste er at jeg ikke forstår hvorfor de har valgt å gjøre det på denne måten. I det første spillet kunne man i større grad tilgi denne typen feil på det grunnlaget at det var Nintendos første forsøk med et nettbasert skytespill. Denne gangen føles det som om de har misset helt muligheten til å polere konseptet der det var behov.

Ok, jeg innser at jeg kanskje har latt denne tiraden løpe litt løpsk. Splatoon 2 er et sabla godt spill med høyt tempo og mengder av sjarm. Jeg har ikke fått nevnt brennmanethippien som selger hatter, eller hvordan spillet ei helg delte inn alle spillerne i lag etter hvem som foretrakk majones over ketchup (ei helg som kostet meg circa 3.5 vennskap). Ikke har jeg fått fortalt om rytmespillet du finner i plazaen som lar deg spille DDR-versjoner av alle sporene i soundtracket, og ikke har jeg fått fortalt om at klærne som gir deg bedre stats i spillet er så kule at jeg har kjøpt meg ei regnjakke lik en av de jeg fant på butikken i Inkopolis.

Dette er det jeg har lyst til å bruke spalteplassen på, men det er nettopp fordi Splatoon 2 er et så godt spill at det er så utrolig frustrerende at nettløsningene ikke er på plass. Etter all denne sinte hamringen på tastaturet føler jeg behov for å skvære opp igjen med spillet, for jeg digger det jo når jeg først får spilt med venner og vi snakker sammen over noe som ikke er Nintendo Switch Online-appen. I Splatoon 2 er det en fest å bli både mestermaler og malermester på en litt annen måte enn både Edward Munch og konfirmanten som malte fasaden på huset ditt i sommer. Dette er en essensiell Switch-tittel og et fargerikt og unikt skytespill.

About Anders Lønning

Tobarnsfar fra Haugesund med dagjobb som elektriker/automatiker i oljebransjen. Har skrevet om spill i et tiår nå, og er over gjennomsnittet glad i filmen Dredd fra 2012.