Mario Party. Nummer ni. Skyt meg nå, tenkte jeg, idet jeg pakket spillet med meg hjem i sekken. Hurra, ropte sønnen min da jeg viste det til ham.

Brettspill

Moro, tenkte jeg så, etter en hel helg i spøkelseshus og vulkaner, i en bil eller på et flyvende teppe på stjernesanking i nok en brettspillvariant av Mario-spillene. En hel familie foran TV-skjermen, feider og latter, knuffing og fnising. Sunn familiemoro, der fysiske terninger og spillebrett er byttet ut med en håndkontroller i hver hånd.

Men jeg sliter med å anmelde det. Jeg har spilt Mario Party siden det første spillet på Nintendo 64. Jeg har spilt det i fylla og med barn (ikke samtidig, da), på vorspiel og late søndagsformiddager. Det er en formel som har fungert i fjorten år, og det er en formel som har vært omtrent uforandret i fjorten år: et brettspill, der man kaster terning og beveger seg rundt på et spillbrett, jevnlig avbrutt av dueller der man konkurrerer mot de andre spillerne i minispill.

Å anmelde et nytt Mario Party-spill er som å anmelde en ny hamburgermeny på McDonalds. Det smaker som noe du har smakt før, i de samme lokalene som før, med det samme personalet som før. Variasjonen er minimal. Nytenkingen uteblir, og det hele føles trygt og komfortabelt, ufarlig og tannløst.

Krydderet i smaksopplevelsen til Mario Party 9 Er en bil og et lineært spillbrett. Der hver spiller tidligere har vandret hvileløst rundt på kryss og tvers av digre spillbrett, sitter alle nå i en bil som kjører fra start til mål. Veien er krydret med hinder, og man bytter på å sitte bak rattet. Dette åpner for strategiske vurderinger underveis. For eksempel kan man bruke en miniterning som forflytter deg noen få steg for å unngå å havne på en slem rute eller plukke opp ministjerner. Eller en superterning som flytter deg langt for å sanke ekstra stjerner et stykke unna. Spøkelser, lava eller andre gufne ting som jager bilen må også unngås, og her er kan man finne mye ondskapsfull glede i å overlate styret til en motstander med glohet lava rett bak bilen.

Denne nye grunnformen på spillet der alle reiser samme vei og brettet har en startog en slutt, gjør Mario Party 9 hakket mer fokusert og mindre kjedelig enn tidligere spill. Alt det andre i spillet er uforandret. Nye minispill der man skal dytte og knuffe, klatre og hoppe, løpe og snike, skyte og banke, riste og trykke, peke og klikke og gruble og gjette er selvsagt med, men etter å ha laget hundrevis av minispill i tidligere Mario-titler sier det seg selv at her gjentas tidligere ideer til det uendelige. Minispillene er i det minste av høy kvalitet jevnt over, og de belønner som regel de beste spillerne med kun en håndfull spill der tilfeldighet og flaks er avgjørende.

Så nei, dere trenger ikke å skyte meg. Mario Party-serien er en av de mest forutsigbare og minst innovative spillseriene som finnes. Men til tross for at det er det samme oppgulpet på nytt og på nytt med minimal variasjon, har det en konkurransedel som klarer å engasjere en gjeng foran TV-apparatet. De rendyrkete minispillene er små ferdighetsprøver, sjanser til å bevise hvem som er best innad i venneflokken på under ett minutt. Og det er grunnen til at serien holder seg godt fra versjon til versjon. Vi vil egentlig ikke ha for mye innovasjon. Vi ønsker ikke at spillserien skal sprenge noen rammer eller utvide vår horisont. Av og til er det bare herlig å kunne banke ungene eller kona eller kompisen eller pappa foran skjermen i små og enkle minispill med en behagelig innramming. Enkelt og greit.

Se flere bilder fra Mario Party 9 på neste side!

Mario Party 9 er utviklet og utgitt av Nintendo. Spillet er ute til Nintendo Wii.