Etter et hyggelig gjensyn med hvor det hele startet i Ratchet & Clank fra 2016, tar Rift Apart oss med tilbake til fremtiden på best tenkelig måte

Som en av de siste store seriene fra PlayStation 2-eraen, spesielt hvis vi tenker på serier som er rettet mot barn, har Ratchet & Clank serien for min del vært en av de mest kosekvent underholdende seriene i Sony sin portefølje både som småbarnsfar og som spillentusiast. Rift Apart byr på mer av det gode fra ‘Future’ kvadrilogien på PlayStation 3, mens det samtidig for alvor viser hvor dype og givende såkalte ‘barnespill’ burde være.

Etter å nok en gang ha reddet dagen, denne gangen fra en invasjon fra den mørke dimensjonen (i Into the Nexus) skal heltene våre feires. I den anledning har Clank lyst til å overrekke sin venn det som kan være nøkkelen til å finne de andre medlemmene av den utdøende Lombax rasen. Samtidig i et parallelt univers kjemper Ratchet sitt dimensjonale motstykke Rivet en guerillja kamp mot den onde Keiser Nefarious’ tyranni i et univers hvor den dimensjonale motparten til Ratchet and Clank’s erkefiende Doktor Nefarious har vært langt mer heldig i sitt forsøk på intergalaktisk herredømme. Etter at sermonien med overrekkelse av Dimensjonatoren i Ratchet’s univers selvfølgelig går galt ender Ratchet og Clank opp ufrivillig adskilt mens de krysser over til Rivet og Keiser Nefarious sitt univers.

Revet fra hverandre må heltene i et fremmed univers jobbe hver for seg for å finne sammen igjen og forsøke stoppe de uheldige påvirkningene all denne dimensjonshoppingen har på de etterhvert tynnslitte fibrene som holder hele multiverset sammen.

Det vi får servert er et spill som føles mer ut som en naturlig oppfølger til de første tre spillene i ‘Future’ serien, henholdsvis Tools of Destruction, Quest for Booty og A Crack of Time for de som trenger påminnelsen, enn hva både Into the Nexus og Q-Force maktet å levere, mens det samtidig går forbi nyutviklingen av det originale Ratchet & Clank med både sin dybde i form av spillmekanikk, men også historiefortelling. Men mer enn det viser Insomniac Games i beste stil hva som skjer når man som utvikler tar publikumet sitt, gamle som unge, på alvor.

Nintendo har fult fortjent hatt på seg rykte av å være en av de mest barnevennlige utgiverne på markedet, og det ikke uten grunn. Spillene de utvikler har i stor grad en barnslig sjarm over seg, men med en dybde som kan underholde barn og voksne i alle aldre. Som småbarnsfar er jeg smertelig klar over at det er langt fra alle som tar oppgaven av å utvikle spill for barn på alvor, for selv om mange av spillene basert på lisensierte produkter har begynt å få et visuelt uttrykk som tar seg meget godt ut, er alt for mange av disse spillene alt for simplistiske til å holde på oppmerksomheten til barn som begynner å vokse opp og får en skikkelig interesse for spill.

På dette området har også Sony vært gode i mange år, og selv om flere av seriene de utviklet nettopp for dette markedet har blitt lagt på hylla etterhvert som årene har gått sender utgiveren et klart signal om at vi ikke må regne dem som helt ute av kampen om oppmerksomheten til barna våre med spill som Astro’s Playroom, Concrete Genie, Dreams og Sackboy’s Big Adventure. Mens Ratchet & Clank serien i seg selv gjerne ikke er laget for de aller minste i huset, er den midt i blinken for barn på syv år og oppover, og da mener jeg helt opp til 31. For jeg simpelthen elsker Ratchet & Clank spillene, og Rift Apart er intet unntak.

Jakten på å finne sammen igjen tar heltene våres med på en reise på tvers av nye planeter i det fjerne universet de finner seg i, og med god hjelp fra både nye og gamle, men alternative, kjennskaper blir Rift Apart en skikkelig actionpakket fortsettelse på alt jeg likte med ‘Future’ serien da jeg spilte den for snart ti år siden. Her besøker vi alt fra frodige jungel og sump planeter til planeter med ødelagte økosystemer og tilholdssteder for rompirater. Det som i utgangspunktet er et svært bredt spekter av storslåtte og nydelig gjengitte omgivelser som man må traversere i kjent plattform ånd blir gjort enda mer variert av både den dimensjonelle og tidsmessige hoppingen som PlayStation 5 maskinens lynraske lastetider gjør mulig.

Mens spillets kjernedesign og struktur er mye likt hva vi så i 2016 utgaven av det første Ratchet & Clank spillet, gir utgangspunktet Rift Apart har med sine 60 bilder i sekunder bildefrekvens det hele en grom følelse av å være tilstede i disse verdene serien mistet da utvikleren Insomniac Games så berømt erklærte at 60 bilder i sekundet opplevelser hørte fortiden til. Mens testing av Raytracing og Ytelsemodusene uteble da disse kommer som en del av en såkalt Day 1 patch har jeg så å si ingenting å klage på når det kommer til verken den visuelle gjengivelsen eller ytelsen. Hele spillet kjørte som en drøm fra begynnelse til slutt, og Insomniac fortsetter å imponere med hva de får til med PlayStation 5 maskinvaren.

Til tross for dette har jeg et par henge-punkter jeg sitter igjen med etter å ha fullført Ratchet & Clank: Rift Apart. For det første kunne spillet gjerne vært kortere, og uten å avsløre noe for dere lesere så vet jeg hvilke nivåer jeg gjerne skulle sett spillet hoppe over. Det er nemlig et par planeter som tilføyer historien svært lite og som ikke heller klarer å by på noe særlig annet å gjøre der etter at dens funksjon for historien er oppfylt. De beste nivåene i Ratchet & Clank serien har for meg alltid vært de som muntrer opp til utforsking utover spillets lineære måte å ta seg gjennom den og her er det et par nivåer som dessverre ender opp med å komme til kort. Det er ikke ødeleggende på noe måte for helheten som blir servert er så god, men de stikker seg dessverre litt ut.

En annen ting som stikker seg ut er at jeg føler hvetebrøddagene med DualSense kontrolleren og flere av dens funksjoner for min del nå er forbi. Mens de fungerer helt utmerket i spill som Astro’s Playroom, Insomniac’s eget Spider-Man: Miles Morales og dens fantastiske implementasjon i Returnal, er de adaptive triggerene mer en distraksjon i Rift Apart enn de er med på å dra meg inn i opplevelse. Dette har seg slik fordi selve kjernedesignet til kampsystemet i Ratchet & Clank serien henger såpass mye på hyppig utskifting av våpen, spesielt på høyere vanskelighetsgrader. Siden utviklerne har lagt forskjellige funksjoner av våpnene på halv og hel trekking av både siktetriggeren og skytetriggeren ble det veldig vanskelig å holde styr på hvilket våpen som hadde hvilke funksjoner, og motstanden triggerene gir føltes til tider veldig ubehagelige å måtte forholde seg til. Jeg ble selvfølgelig vant til det etterhvert, men jeg ble aldri helt komfortabel med det.

Hvis man ser bort fra et fåtalls ujevne nivåer og problemene jeg hadde med kontrolleren er det ingenting som ikke tilsier for meg at jeg må gi Ratchet & Clank: Rift Apart min varmeste anbefaling. Det er gøy, historien er morsom og god, det er utfordrende uten å være ekskluderende og det gav meg et gledelig gjensyn med heltene jeg har blitt så glad i over seriens snart tyve år lange historie jeg sent kommer til å glemme. Sony Interactive Entertainment skal ha ros for å fortsette med å oversette spillene sine til norsk med såpass bra stemmeskuespill som de gjør, noe barna mine særlig setter pris på, og for min egen del er muligheten til å bytte til originalspråket også kjærkommen, da Mass Effect stemmeskuespiller Jennifer Hale regelrett stjeler showet med sin tolkning av Rivet.

Jeg snakker med erfaringer fra begge sider av regnestykket når det kommer til at foreldre gjerne ikke er de beste til å navigere et spilllandskap som markedsfører spill for eldre barn med tegneseriegrafikk og spill for yngre barn som bedre enn de faktisk ender opp med å være. Det er derfor jeg mener genuint gode spill som dette, som er skapt for å underholde både unge og voksne på lik linje og som ikke dummer ned og undervurderer den yngre halvdelen av sitt publikum er så viktige. Alle vet at Nintendo får det til, men det gjør jaggu Sony og Insomniac også.

Selv om Sly Cooper, Jak, Daxter, Spike og apene fra Ape Escape foreløpig ser ut til være relegert til Sony’s fortid varmer det hjertet å se dem satse så mye på Ratchet og Clank. Rift Apart står seg som en strålende fortsettelse av en serie som underholder meg minst like mye som, om ikke mer enn, den gjør barna mine. Det føyer seg også i rekken av spill som på alvor viser hva som er mulig med maskinvaren til PlayStation 5. Tenke seg til at vi bare så vidt er over halvveis i konsollens første leveår.