Den amerikanske produsenten Dan Tovar virker både jetlagga og utilpass idet jeg går inn i møterommet sammen med andre journalister. På døren henger et blodig skilt som proklamerer at dette er rommet for «Splatterhouse». I hjørnet av møterommet står en blodig pappfigur. Noe sier meg at vi er i ferd med å få avduket et 18-års-spill…

Kultspill

Du har kanskje aldri hørt om «Splatterhouse», og det er ikke så rart. Spillet ble opprinnelig lansert på arkademaskiner på 80-tallet, og fikk også to oppfølgere på 90-tallet. Faktisk har jeg Megadrive-versjonen av toeren liggende et eller annet sted hjemme på spilloftet mitt. Spillet gikk ut på å rusle rundt i et spøkelseshus mens man drepte monstre. Helten var tydelig inspirert av «Friday the 13th»-filmene, ettersom han gikk rundt med hockeymaske. Og med motorsag i våpenarsenalet og masse blod og innvoller på skjermen, ble dette hard kost for mange.

– «Splatterhouse» er det første spillet i historien som fikk en foreldreadvarsel på coveret som advarte mot det sterke innholdet, sier en stolt Tovar, før han begynner å spille det nye spillet som utvikles for Xbox 360 og Playstation 3.

På skjermen ser vi det vi først tror er et monster. En overbolet mannlig figur i bar overkropp med et deformert ansikt. Men vi skjønner snart at dette er helten, high school-studenten Rick.

– Historien er hentet fra de klassiske originalspillene. Rick og kjæresten hans Jennifer oppdager et gammelt hus. De blir overfalt av monstre, Jennifer blir kidnappet og Rick blir drept. Men en mystisk maske redder ham og gir han overnaturlige krefter. Fra å være en normal tenåring beefes han kraftig opp, og resultatet kan dere se på skjermen her, sier Tovar.

Blod, blod, og atter blod

Og det kan vi virkelig. Den gorillaaktige helten tramper rundt og river andre monstre i fillebiter. Han denger og slår, griper tak i hoder og river de av kropper, spidder kroppsdeler på skarpe kanter, mens blodet spruter alle veier.

– Blod er viktig i spillet. Jo mer blod fra fiendene, desto større krefter får Rick, forklarer Tovar, mens vi ser helten vår rusle inn i nok et rom med monstre som han systematisk begynner å rive i fillebiter.

Og jeg må innrømme at jeg begynner å kjede meg. Det er ikke det at jeg har blitt for gammel og gråhåret til å nyte spill med voldelig innhold, det er bare det at når volden er der bare for sin egen del, så føles det meningsløst. Quentin Tarantino lager voldelige filmer, men volden brukes som et virkemiddel for å få frem et budskap. Det jeg ser på skjermen nå er bare en meningsløs blodig orgie, med stive animasjoner og et kampsystem som ser ut til å være mye mindre smidig enn i andre spill det vil være naturlig å sammenligne med.

«Splatterhouse» utspiller seg som et tredjepersons actionspill med fokus på nærkamp, og det blir derfor naturlig å sammenligne det med spill som «Bayonetta» og «God of War 3». Og skal jeg dømme etter det jeg har sett så langt, har Namco mye igjen før «Splatterhouse» kan måle seg med disse to.

Groteske fiender

Det hjelper heller ikke at den amerikanske produsenten Dan Tovar virker relativt uinspirert mens han kjemper seg gjennom den ene zombieaktige fienden etter den andre. Han babler i vei om historien til huset man befinner seg i, om demoner og ritualer, og om fansen til spillet. Et tema han stadig vender tilbake til.

– Vi har hele tiden hatt fansen i bakhodet når vi har utviklet spillet. Mange av våpnene og fiendene har vi hentet fra originalspillet, for å gi fansen det de vil ha, sier han.

Vi vet ikke hvor mange fans de gamle spillene egentlig har, Facebook-gruppa for «Splatterhouse» teller i skrivende stund 84 fans, og selv om spillet ble et slags kultspill da det kom, fikk gjenutgivelsen av de gamle spillene på Virtual Console på Wii dårlig mottakelse. Men noen fans finnes det nok.

Og de kjenner sikkert også igjen de gigantisk babyene som kravlet ned fra taket, bare for å bli lemlestet av Rick. Like etterpå dukket det opp et digert øye, også dette fra originalspillene. Rick bælmer løs på øyet, for han omfavner det med begge hender, og river det ut av sokkelen mens blodet spruter.

Annet innhold

Idet vi tror at spillet skal bli det mest monotone dengespillet noensinne, viser Tovar oss noen andre seksjoner som gir oss litt mer håp. Rick løper innover i skjermen og må hoppe fra plattform til plattform. En grei avveksling til alle kampene.

– Vi har lagt til litt variasjon i spillet. Blant annet noen plattformsekvenser. Disse blir på ingen måte hovedfokuset i spillet, men en grei måte å variere spillet på. Vi har også puttet inn noen områder der man ser handlingen fra siden og går fra venstre til høyre, for å glede fansen av originalspillene, forklarer han.

Så er det tilbake til kampene og blodet igjen.

– Vi har hentet inspirasjon fra mange steder. Alle på teamet er store horror-fans, og elsker skrekkfilmer. H.P. Lovecraft er an av inspirasjonskildene. John Carpenter er en annen. Vi har blitt påvirket av mye rart, avslutter Novak.

Som du kanskje har skjønt er jeg ikke særlig imponert så langt av det jeg har sett. «Splatterhouse» virker som et urtypisk amerikansk actionspill, spesiallaget for tenåringer som elsker wrestling, horror og tegneserier. Det er ikke noe galt med ekstremvold, men spillet mangler satiren og humoren til «Madworld», eller det snuff-aktige og ekle preget til «Manhunt». Den overdrevne volden føles bare teit.

Jeg savner rett og slett litt mer dybde i spillet, spesielt siden det rent spillmessig sikter mot konkurrerende storspill som «God of War 3». Jeg håper Tovar og teamet hans bruker den resterende utviklingsperioden på å pusse opp det stive kampsystemet og det monotone gameplayet vi har blitt servert så langt, for hvis ikke kommer dette til å stå godt plantet i skyggen av spill som «Darksiders», «Bayonetta» og «God of War 3».

«Splatterhouse» utvikles og utgis av Namco Bandai. Spillet lages til Playstation 3 og Xbox 360, og skal utgis i september 2010.