Del 1. Del 2. Del 3. Del 4. Del 5. Del 6. Del 7. Del 8. Del 9.

Det var helt dødt på Panchaea. Ikke et menneske så langt øye kunne se, men det var ingen mangel på ødeleggelser. Førsteprioritet var å få slått av signalet som Darrow satte i gang. For å gjøre det måtte jeg komme meg opp i kontrolltårnet.

Det var overraskende enkelt. På vei opp var det heller ikke en sjel, men i toppen av tårnet fant jeg Hugh Darrow. Det første han sa var at han gjorde det han måtte gjøre. Han mente at det forbedrede menneske, som han var med å skape, var en feiltakelse. En fare for menneskeligheten. Han måtte vise hvor farlig det var. Hvordan illuminati potensielt kunne ta over verden. Noen millioner menneskeliv var ingenting mot å bevare menneskeligheten.

Mennesker har gjort sine største framskritt i motgang, var hans argumentasjon. Det kom til å skje denne gangen også. Jeg kaller det imidlertid folkemord. Han prøvde å forsvare sitt syn, som en Frankenstein som angrer på sin egen kreasjon. For meg framstår han som en bitter gammel mann. En mann som er redd for å bli satt igjen på stasjonen, mens evolusjonstoget forlater stasjonen.

Den bitre ironien i at mannen som oppfant teknologien ikke kan bruke den selv, fordi kroppen hans ikke tillater det, er påtakelig. Jeg klarte tilslutt å overbevise han om å gi meg kodene for å slå av signalet. Men for å gjøre det måtte jeg komme meg rundt sikkerhetssystemet til Panchaea. Det såkalte Hyron-prosjektet. Den menneskelige supercomputeren.

På vei ned traff jeg også Bill Taggart. Han og flere andre hadde barrikadert seg inne på et serverrom. Taggart fortalte at han hadde vært med på utviklinga av biochipen som nå ble misbrukt. Han ville dessuten ha meg med på å gi Versalife, produsenten var neuropozyne, skylda. Å si at dette var en bivirkning av legemiddelet.

I en annen del av komplekset fant jeg David Sarif. Han hadde en annen vinkling på problemet. Han var redd for at denne hendelsen ville føre til et forbud mot augments. Derfor var den beste løsninga å skylde på Humanity Front, Taggarts politiske gruppe.

Personlig likte jeg ingen av vinklingene.

Vel framme ved supercomputeren traff jeg igjen på Madam Zhao. Hun var i ferd med å koble seg opp til Hyron-computeren for å få kontroll på Darrows signal og dermed også kontroll over alle augs. Etter å ha bekjempet Zhao var valgets time kommet.

Skulle jeg skylde på Illuminati, slik Darrow ønsket? Versalife og neuropozyne-forgiftning, slik Taggart ønsket? Eller Humanity Front, slik Sarif ønsket?

Det var imidlertid en fjerde mulighet, som Eliza Cassan viste meg. Jeg kunne sprenge hele Panchaea til himmels, så ingen fikk vite hva som hadde skjedd. Alle personene på denne installasjonen er kun interessert i en ting. Å mele sin egen kake, gjennom å styre verdens informasjonsflyt. Hva med å la verden finne sin egen vei, la vanlige mennesker ta sine egne valg? Verden er i ferd med å falle sammen rundt meg. Vi har en virkelighet for enkelte mennesker mener at de er mer verdt enn andre. Mennesker som hater og dreper andre mennesker fordi man ikke er enige. Kanskje det er en tragedie som dette menneskeligheten trenger for å redde seg sjøl? Hvem vet. Det eneste jeg vet er at jeg ikke kan ta det valget for dem. Det er opp til hver enkelt å velge hvilken vei de vil gå. Derfor valgte jeg å ødelegge Panchaea og følgelig drepe alle som befant seg på installasjonen. Inkludert meg selv. Trodde jeg.

Da jeg ble fisket opp av havet like utenfor Alaska for vel to år siden, husket jeg ingenting av det jeg nå har fortalt. Minnene har kommet gradvis tilbake. Det har også lysten på å gjøre verden til en bedre plass. Mitt valg har nemlig ikke gjort verden til en bedre plass. Snarere tvert i mot. Motsetningene mellom naturlige og forbedrede mennesker står steilere enn noen gang. Jeg håper jeg kan gjøre mitt for å forbedre det forholdet gjennom min nye jobb i Interpol, selv om en mann ikke kan forandre verden.