Tretten år har gått siden The Legend of Zelda: Ocarina of Time definerte hvordan actioneventyr skulle se ut på konsoller. Relanseringen av spillet på Nintendo 3DS byr på et spill som ikke viser noen som helst tegn til å være fra forrige årtusen. Tvert i mot fremstår Ocarina of Time som mer vitalt, spillbart og levende enn de fleste nye spill som lanseres i dag.

Klassiker

Det er vanskelig å anmelde en gjenutgivelse av det som av mange regnes som et av verdens aller beste spill. Spillet troner stadig på toppen av lister som skal kåre de beste spillene gjennom tidene, og det er ikke uten grunn. Jeg skal ikke kjede deg med å gå gjennom historien om Link og Zelda her, eller forklare deg hva spillet går ut på. Det finnes utallige anmeldelser og artikler og verdens-beste-spill-lister på nettet som kan fortelle deg hva spillet går ut på. Jeg nøyer meg med å si at om du aldri har spilt et Zelda-spill, så har du gått glipp av en viktig og sjangerdefinerende spillopplevelse.

Da Ocarina of Time ble lansert på Nintendo 64 var det konsollens store håp. Utviklerne var i ferd med å flykte fra Nintendo til Sony Playstation, og for Nintendo-fansen representerte The Legend of Zelda: Ocarina of Time fremtiden for Nintendo 64-konsollen. Dersom Zelda ble bra krysset mange fingrene for at utviklere som Square ville finne veien tilbake til Nintendo-formatet. Spillet ble ikke bare bra, det ble helt fantastisk. Men den brede oppslutningen om Nintendo 64 uteble.

Men det var i 1998, og nå er det 2011. The Legend of Zelda: Ocarina of Time 3D ble annonsert samtidig med at Nintendo for første gang presenterte Nintendo 3DS. Et kynisk forsøk på å tilfredsstille den gamle fanbasen, mente enkelte. Men 3DS-versjonen er ikke bare det gamle spillet med 3D-grafikk, det har fått en solid overhaling som virkelig løfter spillopplevelsen flere hakk.

For det første er grafikken klarere enn noensinne. Glem den tåkete Nintendo 64-grafikken, med dårlige teksturer og bløte polygonkanter. Teksturer, karaktermodeller og bakgrunner har fått en grundig overhaling på 3DS. Link ser ikke lenger ut som en Pinochio-dukke i grønne klær, men som den Link vi har blitt kjent med i nyere Zelda-spill. Bakgrunnene er ikke grøtete skogs- og ørkenområder, men sylskarpe og detaljerte landskap. Og områdene er krydret med nye grafikkeffekter. Støvskyer fra Links støvler når han løper over et jorde. Finere lyseffekter i skogen. Og så videre. Også kampene og Ocarina-spillingen har blitt overhalt med nye, friske og passende grafikkeffekter.

Men Nintendo har vist måtehold. En mindre erfaren utvikler kunne fort misbrukt anledningen til å pusse opp en gammel klassiker ved å dytte inn mest mulig effekter og krimskrams og overskygget det som gjorde originalen så bra. The Legend of Zelda: Ocarina of Time 3D er en elegant oppgradering av originalen, utført med respekt og ære for originalen.

Nye funksjoner

I overføringen til et nytt format har spillet dessuten blitt forbedret på et par områder. Den nye trykksensitive skjermen er ideell til å sjonglere utstyr man bruker. Ikke bare kan man velge hvilke redskaper man vil ha på X- og Y-knappen, man kan også legge redskaper på to ekstra knapper som aktiveres ved å trykke direkte på skjermen, noe som letter arbeidet i enkelte områder der man er avhengig av å bytte flittig mellom ulike redskaper og bekledning. At kartet og andre menyer alltid er et lite blikk unna er også befriende.

Et nytt siktesystem er også innført, når man skyter med bue eller sprettert i førstepersons synsvinkel kan man sikte ved å bevege skjermen. Det er overraskende intuitivt, men det fungerer heller dårlig med 3D-effekten slått på ettersom bildet blir helt ødelagt så snart man begynner å bevege skjermen.

3D-effekten er forøvrig flott integrert. Den fungerer ikke like bra overalt, spesielt ikke i de få statiske områdene som i byen, men når man utforsker store landskap får den områdene til å virke mer levende og virkelige. Selv endte jeg opp med å slå effekten av og på jevnt og trutt gjennom spillet.

Flaut

Som sagt i innledningen trodde jeg det skulle bli vanskelig å anmelde The Legend of Zelda: Ocarina of Time 3D. Jeg har gode minner fra originalen på Nintendo 64 som kjapt kan overskygge et hvert forsøk på å se spillet innen dagens spillrammer.

Likevel slår det meg at selv uten de gullkantede nostalgibrillene mine på fremstår The Legend of Zelda: Ocarina of Time 3D mer vitalt, lekent og spillbart enn 95 prosent av moderne spill som lanseres i dag. Det er en grunnleggende spillfilosofi i spillet som få utviklere har forstått. Nintendo vil at spilleren skal leke seg, utforske og oppdage. Belønningene i The Legend of Zelda: Ocarina of Time kommer ikke via episke skriptede mellomsekvenser eller finurlige vrier i historien, de er intime og selvskapte. Ocarina of Time vil at du skal leke, at du skal finne ut ting på egen hånd. Det er et selvsikkert spill, som har tillit til at spilleren klarer seg selv, og ikke trenger å bli holdt i hånden fra start til slutt.

Når jeg tenker etter er det egentlig litt nedslående at et tretten år gammelt spill, med overfladiske kosmetiske oppgraderinger, faktisk gruser det aller meste på spillmarkedet i dag. Ocarina of Time avslører hvordan mange spill har blitt presset inn i ukomfortable trange rammer de siste årene. Det er en oppvisning i leken oppfinnsomhet og ren spilleglede som putter en hel haug med moderne spill i skammekroken.

Har du spilt The Legend of Zelda: Ocarina of Time før, er dette et gjensyn som er vel verdt pengene. Spillet har ikke blitt eldre i det hele tatt, det føles like vitalt og spennende i dag som for tretten år siden. Og er du en av de som aldri prøvde spillet på Nintendo 64, kan du glede deg til en av de største spillopplevelsene dine noen sinne. Verdens beste spill? Meget mulig.

Se flere bilder fra The Legend of Zelda: Ocarina of Time 3D på neste side.

The Legend of Zelda: Ocarina of Time 3D er utviklet og utgitt av Nintendo. Spillet er ute på Nintendo 3DS.