Jeg må innrømme at jeg ikke har fulgt så nøye med på utviklingen av Dead Island: Riptide. Dead Island var et middelmådig forsøk på å lage et dynamisk actionrollespill satt til en åpen verden, og så vidt jeg husker skulle Riptide opprinnelig bli en utvidelsespakke som så ble til en slags oppfølger. Som utvidelsespakke kunne dette muligens hatt livets rett, som oppfølger føles det altfor tynt.
Gjenbruk
De fire heltene som klarte å rømme fra det tropiske ferieparadiset i forgjengeren er tilbake sammen med en ny helt. Flukten viste seg å være fånyttes, etter å ha vært fanget ombord på et militærskip kræsjer hele gjengen på nok en tropisk øy full av zombier. Jeg løper rundt med årer og kniver og slår ned zombier mens jeg rapper penger fra kofferter og sitter igjen med en gedigen følelse av Deja Vu.
Historien er noe av det dårligste jeg har vært borti. Dialogen mellom hovedpersonene og figurene man møter er så elendig at jeg hadde store problemer med å la være å hoppe over alle dialog- og mellomsekvenser. Vi snakker om en organisasjon som ønsker å forske på zombie-viruset og annet svada. Hovedpersonene og bikarakterene er akkurat like grunne og usympatiske som i forgjengeren, og jeg sliter seriøst med motivasjonen.
Jeg sliter også fordi Dead Island: Riptide stort sett er nøyaktig det samme spillet som sist. En øy med ulike tettsteder og zombier over alt. Jeg gjør ærender for ulike figurer for å komme videre i historien. Jeg bygger og reparerer våpen, samler inn penger og ressurser fra kasser og lik og føler at jeg har gjort alt dette før. Det ligger fortsatt et rollespillsystem i bunnen, zombiene blir sterkere i samme takt som meg, våpen blir utslitt og kombinasjoner av ferdigheter byr på ulike fordeler.
Men i motsetning til balanserte dynamiske actionrollespill som Borderlands 2 føles aldri samspillet mellom rollespillsystemet og mine handlinger helt riktig i Dead Island: Riptide. Det finnes ingen glede i å bygge bra våpen, det går egentlig like greit å bruke det man finner til enhver tid. Den åpne spillverdenen burde by på mange spektakulære dynamiske opplevelser mot zombiene, men kampene blir i stedet monotone og lite varierte. Techland får aldri kombinasjonen rollespill og actionspill helt til. Rollespillet kommer i veien for actionopplevelsen og actionspillet kommer i veien for rollespillopplevelsen.
Pregløst
Jeg sliter også med å forholde meg til den spillverdenen Techland har laget. Grafikken er identitetsløs og jeg tror aldri på den verdenen jeg ser foran meg. Zombiene er tall som skal reduseres til null, datastyrte figurer man møter er hjernedøde statister som surrer hodeløst rundt og logiske brister dukker opp overalt.
Det er denne pregløsheten som gnager sånn på meg mens jeg spiller Dead Island: Riptide. Denne følelsen av å være en del av et gledesløst pliktløp, en zombieslakt laget for zombieslakten sin skyld. Jeg klarer aldri å relatere meg til spillfiguren min, jeg føler ingen glede når figuren får nye ferdigheter, jeg føler aldri noen reell progresjon. For meg står det ganske åpenbart at Dead Island: Riptide er totalt visjonsløst, det er et spill som stoler på at gleden over å drepe zombier, loote og gi en illusjon av at man mestrer et dårlig rollespillsystem er nok til å holde på spillernes interesse.
Men det funker ikke på meg. Selv ikke i samarbeidsmodusen klarer å redde dette spillet. Samarbeidsmodusen mangler helt nerven til for eksempel Left 4 Dead da dødsfall knapt har noen konsekvens i det hele tatt og det hele bare ender opp som et eneste langt møljeslagsmål.
Dead Island: Riptide er som et McDonalds-måltid. Ernæringsmessig er det lite å hente, smaken er så som så, men man blir i det minste mett. Forlanger du ikke mer enn en metthetsfølelse av spillene dine og i tillegg er fan av zombier er det godt mulig Dead Island: Riptide kan underholde deg et par kvelder.
Dead Island: Riptide er utviklet av Techland og utgitt av Deep Silver. Spillet er lansert på Playstation 3, Xbox 360 og PC.
