Med tre spill på samvittigheten girer «Motorstorm»-serien opp et par hakk ved å plassere kappløpet samtidig med dommedag. Vi har prøvekjørt det fatalistiske racingspillet.

Dommedag

Det er litt morsomt å sette seg ned foran «Motorstorm: Apocalypse». Jeg mimrer tilbake til lanseringen av Playstation 3, da var jeg hekta på «Motorstorm» – ørkenracingspillet som ble lansert sammen med maskinen. Jeg elsket «Motorstorm», den brutale fysiske racingen og de skitne omgivelsene, men kanskje først og fremst var det noe med hele stemningen i spillet. I bakgrunnen for racene foregikk det en festival i ørkenen, og det var en fatalistisk stemning over det hele. En dødsforakt, en dommedagsfølelse, som om alle var samlet her i ørkenen for å kjøre seg selv i hjel. Som om verden var i ferd med å gå under, og alt som kunne få tankene vekk fra undergangen var å kjøre om kapp med livet som innsats.

Kanskje var det derfor jeg ikke ble så imponert av oppfølgeren, «Motorstorm: Pacific Rift». I stedet for skitten ørkenracing var vi nå i et tropisk paradis, og hele den fatalistiske stemningen fra forgjengeren var borte.

Men nå er den tilbake. For alvor. I «Motorstorm: Apocalypse» er ikke lenger dommedag noe som lurer i kulissene, nå raser hele verden sammen rundt deg mens du har klampen i bånn og begge hendene på rattet.

Storbyen

Jungel og ørken har blitt byttet ut med en storby i forfall. Et digert jordskjelv herjer i byen samtidig som Motorstorm-gjengen skal kjøre om kapp med biler, trailere, motorsykler og buggies. Nei, det henger ikke på grep å kjøre om kapp midt under et jordskjelv, men hvem bryr seg?

Det første som slår meg er adrenalinet. Etter bare noen sekunder bak rattet kjenner jeg pulsen stiger. Ikke bare fordi motstanderne mine bøller og freser rundt meg på alle sider, mennesker løper også ut i gata og blir påkjørt. Og veien, eller det som er igjen av den, forsvinner stadig. Jordskjelv, etterskjelv og andre katastrofer inntreffer med jevne mellomrom. Bygninger raser sammen, tunneler åpner seg, og alt foregår så lynende kjapt at jeg knapt rekker å reagere.

Det er intenst og nervepirrende, akkurat slik det første «Motorstorm» var, og jeg digger det. Bilen jeg styrer har en herlig tung fysikk, kollisjonene føles brutale, og fartsfølelsen er perfekt. Etter tre runder og en andreplass på tabellen smiler jeg bredt.

2d eller 3D?

Deretter er det på tide å ta på 3D-brillene. «Motorstorm: Apocalypse» kommer nemlig med full 3D-støtte, og jeg er spent på hvordan 3D-grafikken kan øke innlevelsen.

Det første som slår meg er hvor annerledes spillet føles. Selv om jeg kjører den samme banen med den samme bilen, virker det som jeg spiller et annet spill. Der øynene mine tidligere fokuserte på horisonten med bilens stilling og motstandere i øyekroken, flakker blikket mitt nå fra bilen, til en fallende bygning, til en motstander. Det er rett og slett en veldig annerledes opplevelse, og det føles mindre naturlig for meg. 3D-elementene tiltrekker seg uønset oppmerksomhet fra blikket mitt, men dette kan jo selvsagt være en treningssak. 

En annen ting som slår meg er at bildet virker mer kunstig og mindre realistisk i 3D. Det er mindre detaljrikt, og at gjenstandene i bildet ligger på ulike plan gjør at det føles mer iscenesatt og mindre virkelig det som skjer på skjermen. Fartsfølelsen er heller ikke like intens.

Apokalypse nå!

Etter mine to kjørerunder må jeg overlate dommedag til noen andre. Men jeg er fornøyd. Selv om jeg ikke ble overbevist av 3D-effektene, ser spillet ut til å ha en styrke som forgjengeren manglet. Det store spørsmålet er selvsagt om alle jordskjelvene og bygningene og de konstante farene som omgir deg blir gamle og kjedelige veldig fort. Men det får jeg ikke svar på før «Motorstorm: Apocalypse» er ferdig. Inntil da kan jeg ikke annet enn å glede meg til å tilbringe mer tid bak rattet på dødskjerra.

Se flere bilder fra spillet på neste side!

«Motorstorm: Apocalypse» er utviklet av Evolution Studios og utgis av Sony Computer Entertainment. Spillet skal etter planen komme på Playstation 3 før jul i år.